Hvor lang tid bruker en polfarer på å kle et barn? Som eksistensielt paradoks er dette ganske vakkert, fordi det ligner de enkle og lysende spørsmål i verden. Hva gavner det en mann om han når kloden yterrpunkter, om han ikke også lærer seg å snøre en barnesko?

Som et stykke underholdning, som praktisk øvelse til almen forlystelse er det selvfølgelig helt uinteressant, og dessuten passe motbydlig. Dette er så opplagt, at det eneste som kan undre oss ved den smule medieoppmerksomhet og baluba som fulgte i kjølvannet av et pinlig TV-innslag, er intensiteten i reaksjonen. Jeg mener; at tv-innslag tidvis er pinlige, at ellers respektable mennesker - uansett alder - settes i ydmykende situasjoner for at nasjonen skal få slått lørdagskvelden ihjel så den ligger steindød, det har vi etterhvert vennet oss til.

Vi har vennet oss til det i en grad som lar oss møte det ene hjernedøde programmet etter det andre med et skuldertrekk, vi forutsetter nærmest å bli møtt med likegyldigheter fra vårt statlige medium på lørdagskvelden, som om vi tok det for gitt at staten ikke har andre likegyldigheter å by på enn de som ønsker å tjene penger mens de massakrerer tiden vår.

Likevel har reaksjonene to ganger i det siste nådd høyere temperatur enn for eksempel når det bare er Jon Michelets kriminalbøker som blir offer for dummhetens falløks.

Det ene har vi allerede vært innom. Det andre er når unger trekkes inn som aktive deltakere i et sjekkeprogram, i en hujende stemning der tiåringene definitivt er de minst infantile av aktørene skal de plukke kjærester til mor eller far. Alt i dette programmet er jo dumt, det er heldekkende stupid så å si, så det skulle bare mangle at ikke barna ble en del av den totale dummhetssværen disse programmene beveger seg innenfor.

Likevel reagerer vi. Utfra en nærmest instinktiv følelse av at barn - alle fall barn - bør spares for at en bebartet eller kortskjørtet programleder skal hvirvle dem på en bølge av overflatiskheter ut i lørdagsdummheten, setter folk seg ned og skriver brev til avisene. Til og med enkelte profesjonsfigurer med barn som spesiale fremstår med kuratorrynker i pannen og engstelse for langsiktige traumer. Sånn sett kunne man være fristet til å si at selv de - ut fra de beste hensikter, riktignok - blir en del av sludderet, for selvfølgelig er det ikke det det handler om. Det hender verre ting i verden, også i et barneliv, en at man begynner å gråte fordi noen trekker klærne litt raskt på en.

Det motbydlige i scenen har rett og slett noe med verdighet å gjøre. La oss se på sammenhengen. Journalisten, som i utgangspunktet har en jobb og en utdannelse som tar sikte på å formidle forståelse og sammenhenger, har gjort seg selv til en middelmådig varieteskuespiller som spretter rundt og tar seg godt ut mens han eller hun avleverer vittigheter. Gjestene er som regel mennesker som har gjort noe stort eller beundringsverdig eller i det minste fascinerende; gått til en pol eller to, vunnet noen medaljer, tjent en milliard eller skrevet en stabel bøker. De viser oss intet av det de er flinke til, de ytrer ingenting vi kan lære av eller tenke over, de deltar i stedet i et absurd plysjteater med psykedelisk lyssetting og slapp popmusikk i pausen, alt med den ene hensikt at vi ikke skal merke at tiden går.

Det er et tragisk scenario, men vi kan leve med det. Ja det er faktisk på sett og vis vår egen tragedie, vi deltar selv, vi ler på de rette stedene og gleder oss til neste halvslappe vits, og hygger oss med det, fordi vir har gitt opp, vi finner ikke på noe mer meningsfult å gjøre med gudsjelovkvelden enn å la den renne som sand ut mellom fingrene våre.

Men så er det altså at det dukker opp et barn på skjermen. Og barnet gjør det eneste et barn kan, men som barnet til gjengjeld kan bedre enn noen, det oppfører seg selvfølgelig, spontant og adekvat. Adekvat oppførsel er blant annet å bli usikker når fremede menneker er framfusende, enten de er kjendiser eller ikke. Det er slik vi alle egentlig reagerer, men vi har på en eller annen måte blitt lokket til å tro at den absurde forestillingen er normal, slik at det blir barnet som faller utenfor når det tyr til tårene.

Det tragiske hadde selvfølgelig vært om hun ikke hadde begynt å gråte. Om selv hun hadde vært med på showet. Og det er her vi har den virkelige katastrofen ved barnesjekkeriet også. Adekvat oppførsel er å ta spørsmålet om en livsledsager på blodig alvor, langt bortenfor det en c-kjendis kan hjelpe oss med. I alle fall ungene veit at det er viktigere saker enn seertall og reklamemillioner som står på spill her.

Men selv de kan lures. Og det er det bartegeneralene med lettvint kjærlighet og pakketur på lur klarer når de får dem til å spille med. Det er først da motbytligheten i det hele blir synlig på alvor.

Og det er først når en treåring gråter at det blir synlig for oss hvor trist spørsmålet om hvor lang tid en polfarer bruker på å kle et barn egentlig er. Ikke for barnet. Og ikke for ham. Men for oss. Fordi vi faktisk er dumme nok til å engasjere oss i det.