En amerikansk forfatter skrev en gang en liten fabel om et vesen fra en annen planet som ved en feiltakelse virret seg bort i de mer avsidesliggende deler av universet.

Her landet han i en by på en planet der innbyggerne hadde en pussig vane; de slynget budskap til hverandre med store symboler, over alt og hele tiden. Ikke en husfasade, ikke et større kjøretøy, ja ikke en gang en offentlig papirkurv eller en lyktestolpe kunne den skibbrudne romfarer se, uten at de var beheftet med prangende tegn eller tegninger, ofte i lysende eller blinkende skrift.

Hva kan det være, tenkte han, som disse vesnene lider av en slik besatt trang til å meddele hverandre? Hvilken sannhet er det som er så stor, så viktig, at ingen klarer seg uten å bli minnet om det hele tiden, så de må skrive det på alt fra sigarettenere og kulepenner til kjempeplakater langs motorveiene? Kan det være religiøse erkjennelser eller budskap til gudene? Særlig vakre poetiske tanker? Moralske sannheter?

Jeg husker ikke lenger hvorledes historien sluttet, og det spiller i og for seg ingen rolle heller. Men det er lite trolig at vår venn himmelfareren kunne forestille seg at det dreide seg om oppfordringer og påminnelser fra produsenter av overflødigheter.

De største lysreklamene i verdens storbyer lar seg nå avlese fra satelitter og er således de eneste lesbare budskap som kan ses fra himmelen på jorden. Hvis Guds engler skulle føle behov for å skotte ned for å se hvorledes det står til her, vil altså det eneste de får med seg være at Coke is the real thing. Hvilket vel må sies å være en erkjennelse de antakeligvis har begrenset nytte av.

Spørsmålet blir da: Hvilken nytte har vi av det? Og svaret må like selvfølgelig bli: Ingen ting. Ingen verdens ting, selv om det kan virke som om endel mennesker tror det. En ting er bedrifter som tjener pengene sine på å hjernevaske befolkningen ved hjelp av reklame. De har i alle fall en slags egoistisk nytteverdi av å få englene til å drikke cola. Det som forundrer meg er at selv foretak som ikke har noe som helst slags bruk for det hvert år bruker millioner av kroner på hvorledes de skal fremstå på plakater og slipsnåler og brevark og små klebelapper med "ha en god dag" på.

Det finnes i dette land ikke et lokalsykehus, ikke et statlig direktorat, ikke en kommunal underetat eller et skolekontor som har klart å holde unna en påtrengende og høyst overflødig lissomkreativitet, dyrket fram gjennom utallige bedriftsseminarer, strategiske planer, reklamekonsulenter og pep-møter med kaffe og overhead. Alt dette avføder i sin tur en flom av nye såkalte logoer, et begrep som stammer fra det greske LOGOS som betyr ord eller tanke eller mening. Det heter antakligvis så fordi de fleste logoer mangler alle disse tre elementene.

(inn her: de fleste logoe forestiller en dings ingen...?)

Dette er etterhvert blitt en selvdrevet mekanisme, logoene skaper seg selv pånytt og pånytt, det vet alle som har vært på et pep-møte med overhead og kaffe, det avføder i sin tur en rapport, som avføder et nytt møte, som utløser ny aktivitet fra reklameskaperne, og best som det er har man nye logoer i sving, de gamle må skrues ned og skiftes ut, og alle tror at det har skjedd noe, uten at noe har skjedd.

De få av oss som ennå en stakket stund lever i den lykkelige tilstand at vi har et postkontor å gå til, har for eksempel lagt merke til en underlig nyskapning. Postbanken har funnet det for godt å fremstå i ny fasong. Borte er det gode gamle posthornet, og inn har det kommet en underlig kuleformet sak der bokstavene p-o-s-t former en ert, eller en appelsin, eller en håndball. Og da skjønner vi selvfølgelig hva de mener. Mens postvesen før var forbundet med de tradisjonelle tonene fra posthornet, signaler fra utenverden, mellommenneskelig kommunikasjon, budskap og beskjeder, ønsker de nå å bli assosiert med en sprettende ball. Denne ballen kan når som helst bli punktert når departementet finner at de ikke har råd til at folk som bor i strøk uten egen bompengering skal kunne få hente trygda si på posten. Til gjengjeld har de råd til å sponse diverse ballspillere, og det er jo artig. For dem.

Enda underligere er televerket, som på kort tid har lansert opptil to nyskapninger til erstatning for den tradisjonelle stjerna med gnister. Nå for tiden fremstår de med en infantil tegning av en gnom og et lyn, eller kanhende det skal være en klinkekule i en hengekøye, det er ikke så godt å si, finn fram telefonkatalogen og gjett selv. I alle fall har det kostet en anseelig mengde millioner å lage noe som skal signalisere hva som helst, bare for guds skyld ikke tradisjon. Og det enda tradisjonen i og for seg er mer å være stolt av enn samtiden for slike institusjoner.

I et dukkhjem sender Nora for eksempel et brev når det begynner å spisse seg til for henne, det er et godt stykke uti, og likevel når tilskuerne å høre den sjebnesvangre klirringen i postsprekken innen stykket er over.

Dette er ikke et dramatisk kunstgrep. I datidens Kristiania var det, har jeg latt meg fortelle, postombæring opptil syv ganger om dagen. Og den ble levert på døra.

Nå for tiden skal vi være glad dersom staten aller nådigst lar oss beholde et postkontor i hver kommune. Mer er vi nemmelig ikke verdt for dem. Men til gjengjeld har de jo skaffet seg noen svinaktig fine logoer.