Godt nytt år - et år der jeg håper det skal vederfares meg å ta feil riktig mye, og riktig ofte.

Vi lever nemlig i et land der det å ha rett etterhvert har vokst seg til en slags nasjonal besettelse, jeg kunne være fristet til å si; en folkesykdom. Den av oss som har mest og oftest rett, og som derfor av naturlige og selvfølgelige grunner er valgt til vår øverste leder har oppsummert vårt nasjonale særpreg i slagordet "det er typisk norsk å være god". Her tar hun befriende feil, og det er jo et forsonlig trekk. Det burde ha hett: "Det er typisk norsk å ha rett."

Og å ha rett betyr i de fleste sammenhenger noe ganske annet enn å være god, ja svært ofte betyr det omtrent det motsatte, i alle fall dersom vi et øyeblikk gir oss tid til å tenke at det å være god har mer enn en betydning.

Ta nå for eksempel årets første medieomtalte aktivitet fra fremmedpolitiet. Jeg går altså ut fra at de allerede har vært i sving en stund med saker som mediene ikke har hektet seg opp i, det er som med fremedpolitiet som med smågnagere, hver gang en er synlig, finnes det femti man ikke har sett. Her har vi en HIV-positiv mor fra Uganda og hennes barn. Politiet gjør i det nye året som i det gamle, de tropper opp uanmeldt nattestider, en tradisjon de har fått med seg fra andre polititropper som gjestet vårt land for femti år siden, drar med seg familen til en flyplass og ekspederer dem av gårde. Her er det altså at noen kommer trekkende med den omstendighet at moren faktisk er døende.

Døende meg her og der, svarer departementet. Det er vi jo på sett og vis alle, det kommer bare an på hvilket tidsperspektiv man ser det i. Det er nå det ene. Og dessuten, hvis hun skal dø, så dør hun hverken mer eller mindre i Afrika enn i Bergen. Og hvis barna skal bli morløse blir de det like mye her som der. Det er med andre ord ikke noe argument.

I dette har departementet rett, selvfølgelig. Helt og holdent og i alle deler. Men det at de har rett, har gjort dem ute av stand til å tenke. Sånn er det nemlig å ha rett, da trenger man slett ikke tenke, man har jo kommet fram til riktig konklusjon allerede før man begynnte. Andre folk, de som tar feil, er derimot nødt til å tenke og forandre standpunkt absolutt hele tiden, de springer fra feil til feil i en evigvarende prosess. Så høylydt foregikk det denne gangen at selv departementet ble tvunget til å skifte mening, de gikk med andre ord fra å ha rett til å ta feil, og som en bieffekt av denne forsmedelige operasjon kunne vi se på TV en liten jentunge fra Uganda som gledet seg til å 'komme hem igjen' til Bergen.

Men hvordan skulle det gå hvis de tillot seg dette hele tiden, i departementet. Da ville jo all verdens ugandiske seksåringer med AIDS-syke mødre komme rennende til Møhlenpris. Hele neste generasjons baukorps ville bestå av HIV-positive mulatter, og alle som har opplevd et buekorps, vet at det ikke blir mer til å holde ut av den grunn.

Nå er saken den at feil er noe man tar fra gang til gang. Rett er noe man har, angivelig, hele tden. Hvis man altså er typen som har rett. Det er altså grunn til å tro at når departementet tillater seg å ta feil, er det en engangsforetedelse. Dessverre.

Akkurat som rene sprøyter til fengselsfugler. Rett og riktig er selvfølgelig at fanger slett ikke skal sette sprøyter, tvert imot. Altså ingen sprøyter, sier fengselsmyndighetene. Og de har selvfølgelig rett. Men det er en dødelig måte å ha rett på. Den som vil tillate seg å ta feil bare i tyve sekunder kan komme på det formastelige; at de kanhende gjør det likevel. Ulovlig, feilaktig og dumt. Og med infiserte sprøyter. Da dør de av det. Da sprer de smitte. Det er mulig å unngå denne døingen. Det er mulig å unngå denne smittespredningen. Men da må man selv kunne ta feil nok til å gjøre noe galt, nemlig gi dem sprøyter.

Nå er ikke fengselsmyndigheter særlig glad i å ta feil, det vet jeg av egen erfaring. Derfor kommer endel soningsfanger til å dø, og derfor kommer smittebekjempelse til å bli vanskeligere. Men den som har villet ha rett, har fått rett, og om det ryker noen menneskeliv på veien, får det heller være sånn.

Selv har jeg altså tenkt å ta feil. Ikke hele tiden, og ikke over alt. Men av og til, når det er nødvendig. Av og til er det nemlig veldig, veldig nødvendig.