Hvorfor i all verden skal jeg måtte bry meg med hva Rita Westvik gjorde, med hvem og på hvilken måte i en drosje i Miami? Dette spørsmålet har nemlig - helt ufrivillig - lagt beslag på flere kilobyte av hjernekapasiteten min de siste dagene. Det har rett og slett vært umulig å la være å ta stilling til en lang rekke spørsmål som jeg hverken har noe med, eller ønsker å ha noe med. Jeg mener, herregud, hvis dama nå faktisk ønsker å gå med hansker i tyve graders varme, så er det da vel hennes egen sak?

Men nei. Min sak er det blitt, og min sak skal det tydligvis være. Jeg kan ikke åpne en avis, ikke slå på en radio, uten å bli pumpet full av latterlige detaljer fra en tur jeg ikke har vært med på, og som jeg - med respekt og melde, ikke har noe imot å bli holdt utenfor. Det hele minner om et selskap av den typen der man må høre på ulidelige reisefortellinger fra den siste selskapsreisen til vertskapet. Ja det er faktisk verre, det minner om selskaper der vertinnen plutselig finner tiden inne for å anklage verten for å ha oppført seg upassende under grisefesten. Og så sitter man der og ser ned i duken og småsmiler litt til høyre og venstre og kjenner hendene vokse og vet at man ikke kan se på klokka.

Det er det vi venter på når det gjelder Rita og Jarle, vi venter på det magiske øyeblikket da vi kan se på klokka og si at det var jommen artig å høre litt fra turen deres, men nå må vi desseverre stikke.

Eller det burde i alle fall ha vært slik. Men sannheten er at vi deltar med liv og lyst. Vi lener oss over bordet og sier at nei vettu hva, sånn kan du ikke si, og før vi vet ordet av det er vi med på galskapen. Hva er det egentlig å kødde litt i baksetet av en drosje, sier vi til hverandre, og er allerede nede på nivå med den departamentale ordbruk og saklighetsnivå, og det er lavt, det er lavere enn der vi pleier å bevege oss.

Men slik har det altså blitt. Signalene fra oven, fra departementer og aviser, trekker oss ned, ned i en gjørme av personlig småsnusk og sladder fra drosjebaksetet. Det er selvfølgelig utilgivelig naivt å ønske seg det omvendte, at de skulle ligge et hakk over oss. Den som nå sier det alle tenker; At de ikke skammer seg, eller; at de ikke har viktigere ting å stelle med, den har avslørt seg som en hjelpeløs moralist, og som sådan kjedelig. Og det er som kjent det verste man kan være.

Så lenge har politikk og journalistikk i dette landet handlet om ingenting, eller bare hårfint over ingenting, at vi med denne saken har oppnådd det enkelte aktører har strebet mot en stund allerede; politikk er endelig blitt like fascinerende som de amerikanske fjernsynsseriene. Saken inneholder champagne, sexpress, utroskap, (joda, utroskap, alle vet hva som sto på de sladdete linjene i dagbladets gjengivelse av brevet, det var derfor de var sladdet), nattlige turer under palmene, millioner, restaurantbesøk, alt det vi kjenner fra Miami, vi har jo sett det før. På TV, altså.

Men de fleste av oss har en tåket ide om at politikk er noe annet, egentlig. En passe tråkig greie, som innebærer hardt arbeid, og som hvis det gjøres riktig, fører til at fattigfolk får salt på grøten, at det finnes penger nok til pensjonsfondene, at arbeidsløsheten holdes i sjakk, og sånne greier. Disse tingene er støvete saker, lange dokumenter, nattlige møter, ideologi og kompromisser. Men det er på en rar måte viktig, enda så kjedelig det er.

Og av og til - i våre beste stunder - tenker vi at vi burde ha brukt mere tid på det selv. Vi burde ha satt oss inn i det, nettop fordi det er viktig. Viktigheten er så å si omvendt proposjonalal med underholdningsverdien.

Det er som om vi skulle tenkt, midt i et selskap, midt i den siste utlegning om hvordan verten fremsatte utilbørlige forslag til reiselederassistenten, at herregud, vi kunne jo ha brukt tiden vår på noe ordentlig. Men det gjør vi selvfølgelig ikke. Vi er for opptatt med å lure på hva assistenten svarte.

Bedre er vi kanhende ikke. Ikke får vi noe hjelp heller.