Riksadvokat Carl Fredrik Rieber-Mohn har sluttet seg til den etterhvert ganske lange rekken av mennesker som har gått ut og pirket i et av våre nasjonale sår, - utbygningen av Alta-Kautokeinovassdraget.

Det var et feilgrep, sier riksadvokaten. Steng kraftverket, åpn opp damportene og la elva renne fritt igjen, så står kanskje en av Atlanterhavets fineste laksestammer til å redde. Kanskje.

Jeg vet ikke helt hvorfor denne typen utsagn provoserer meg så sterkt. For det gjør det. Hendene mine griper hardere om bilrattet etterhvert som jeg hører Rieber-Mohns saklige, trygge juriststemme legge det ene overbevisende argumentet etter det andre i en skrapete bilradio. Det er absurd. Jeg blir provosert fordi mannen har rett. Uomtvistelig og uomgjengelig rett. Jeg blir selvfølgelig ikke sint på ham, Riksadvokaten er en sympatisk mann og en overbevist laksefisker, han har vel i likhet med mange andre kommet fram til at den vesle kraftskvetten de klarer å tyne ut av nordeuropas største damanlegg ikke er verdt prisen i form av ødelagte naturresursser, urbefolkningsovergrep og forslumming av et rekreasjonsområde av nasjonal verdi. Selv penger kan ha for høy pris. Ganske særlig penger.

Det er femten år siden nå, og femten år er lenge i et samfunn som har fått galloperende Altzheimer. La meg derfor kort minne om hvor mye som ble investert i dette som etterhvert utviklet seg til å bli et gigantisk prestisjeprosjekt for det norske maktapparatet. Det var den uten sammenlikning største politiaksjon i fredstid her til lands. De fylte et skip - en gammel Kielerferge - med tusenvis av politifolk og ankret opp i Altafjorden. I dagesvis - eller rettere sagt nattesvis, for de kom gjennom polarnatten, - gjennlød finnmarksvidda av lydene fra en armada av rekognonseringshelikoptre, snøscootere og beltevogner, det gamle og velkjente prinsippet med standrett var i aksjon, det hele minnet om en ting - nemlig krig. Uten krigens alvor selvfølgelig, for det var våpenløst, men med krigens retorikk, og fra politiets og politikernes side med krigens kompromissløse seiersvilje, motstanderne av damprosjektet ble bekjempet, koste hva det koste ville. Og koste gjorde det. En helt nyorganisert hær av politifolk skulle overtidsbetales og utmarkskompenseres. Et gigantapparat som inbefattet mat, losji, telefonlinjer, kommandolinjer, hemlige snøscootertrasseer, oppbevaringsbrakker, ski, truger, sanitet, samband, kontakt med hovedstaden og regjeringen, terrorberedskap og tilbaketrekkingsmuligheter måtte stables på bena. Ikke tilbaketrekkingsmuligheter forresten. Alt annet, men ikke det. Det hele foregikk i førti graders kulde, og sivilforsvarets materiell for vinterkrig måtte frem fra lagrene. Jeg har aldri sett noe beløp, men det må ha dreid seg om sinnsyke pengesummer. Så mye som staten bare spytter i når den vet at den må vinne, tapet er ikke aktuelt, for tapet vil ikke bare bety at elva fortsetter å renne, det vil også bety at makten taper ansikt. Og en makt uten ansikt er ikke bare ansiktsløs, den er også maktesløs.

Derfor reagerer makten kompromissløst når prestisjen står på spill, i Paris i dag og på en forblåst Finnmarksvidde en vinternatt for fem år siden.

Men selv seire kan kjøpes for dyrt. Kanhende særlig seire. For å vinne er en farlig ting for makten, det og. Det kan nemlig vise seg, både i Sautso og på Champs-ellysees, at prestisjetapet ved en seier blir større enn ved et tap.

Det hverken begynnte eller sluttet med den vettløse politiaksjonen, en aksjon som under andre forhold, og dersom ikke demonstrantene sto under ledelse av sindige og jordnære finmarkinger med beina trygt plantet i puddersnøen kunne ha utviklet seg til en katastrofe. Forut for den lå en årrekke med utredninger, protester, demonstrasjonstog, rettsaker, nye utredninger, utsettelser, vedtak, sultestreiker, demonstrasjoner og atter demonstrasjoner. Scenen var satt, og den er gammelkjent i Europa. Det var folkelig motstand mot systemet.

Og da systemet hadde vunnet, fulgte en serie parodiske rettsaker, der deltakerne ble ilagt bøter av en størrelse som ellers er forbeholdt grove økonomiske forbrytelser eller voldskriminalitet av særlig alvorlig merke. Hvis de da ikke regelrett ble puttet i fengsel.

Så endte eventyret slik det kanhende MÅTTE ende, de fikk reist et monument over sin seier, et av de største menneskeskapte verk på den kanten av kloden, et stykke grå ingeniørkunst midt i verdens nordligste og en av verdens mest fantastiske canyons. Der står den, demningen, og er i grunnen mest i veien. Noen kilovatt kom det vel ut av det til slutt, en og annen arbeidsplass også, så lenge det sto på, men når riksadvokaten trekker i vadestøvler og hekter en hjemebundet flue på snøret, oppdager han altså at laksen er borte, akkurat som det var spådd.

Og da kan han si, som ordførere og stortingsrepresentanter etter hvert sier; at joda, når alt kom til alt var det kanhende galt. Vi vant, men vi tok feil.

Så eventyret endte ikke der likevel. Det gikk slik Alfred Nilsen sa dagen etter, da alt var over, til en møkket og sliten og slukøret forsamling eksdemonstranter, i et bortgjemt forsamlingshus et sted utenfor elvebakken. Dere tror kanhende vi har tapt, sa han. Men vi vinner til slutt. Når de skjønner hva de setter i gang.

Det er der vi er nå, straks, etterhvert som det vil toge fram flere maktpersoner i Riksadvokatens vadestøvelfotefar og si at joda, dere HADDE rett.

Så vant vi vel noe, likevel, til slutt. Og kanhende er jeg bare smålig når jeg spør meg hvor dyrt det er å vinne. Og hvor jævla billig de gjør det for seg.