For en drøy uke siden ble den nigerianske forfatteren og menneskerettsaktivisten Ken-Saro-Wiwa hengt, sammen med åtte stammebrødre.

Saro-wiwa tilhørte en liten folkegruppe, Ogoni-folket, som har fått sine landområder ødelagt på grunn av oljevirksomheten i området. Derav motsetningen mellom dem og regjeringen.

Naturlig nok kom det en serie protester mot dette. Blant annet trakk Norge, sammen med en lang rekke andre land, sin ambasadør tilbake, EU setter i gang en våpenembargo, og det ene med det andre. Vi har med andre ord nok en gang fått anledning til å demonstrere de vestlige lands rørende enighet om verdier som menneskeverd, demokrati, yttringsfrihet, og det vi for lettvinthets skyld kan kalle "alt det derre".Selv de som satte i gang problemene i utgangspunktet, oljefirmaene, reagerte til slutt. Shell, som sammen med den Nigerianske regjeringen er hovedskurken i denne historien, skrev et brev til presidenten og sa at man helst så at han sluttet å drepe ofrene for deres virksomhet sånn uten videre.

Bare fra ett hold kom det en nærmest rungende taushet. Det statseide oljeselskapet fra landet som er verdensmestre i demokrati og alt det derre, Statoil fra Norge, er nemlig også innvolvert i Nigeria. Og informasjonssjefen i Statoil kunne opplyse verdenspressen om at (sitat)"Statoil vil ikke engasjere seg i politiske prosesser i land der vi opererer."

Nå er det nytt for meg at Statoil engasjerer seg synderlig i politiske prosesser i land der de IKKE opererer, men det kan vi la ligge, for informasjonssjefens videre resonement er det som egentlig kaller på interesse: "En bør også huske på at Nigeria trenger å styrke sin økonomi for å få mer stabile forhold, og i så måte kan deltakelse i oljevirksomheten være positivt."

Som man vil høre, savner dette resonomentet enhver sammenheng, både logisk, ideologisk og moralsk. Stabile forhold i dagens Nigeria, betyr at bandittregimet fester grepet.

Det som er slående ved dette, er imidlertid at informasjonssjefen i vårt ledende oljeselskap, - en relativt viktig stilling her i landet må tro - ikke er synderlig plaget av å være moralfilosofisk analfabet. Og hun har full støtte av sine overordnede. De ser det rett og slett ikke som sin oppgave å forholde seg til slike problemstillinger. Og hva mer er - når alt kommer til alt, er vi blitt vant til slike tanker, i en slik grad at vi fullt ut forstår det, alle vi andre. Informasjonssjefen i et oljeselskap bør sikkert ha greie på endel ting, tenker vi automatisk. Olje, kanskje, men først og fremst penger og ledelsesfilosofi og informasjonsgreier. Om han - eller som i dette tilfellet -hun - er ute av stand til å tenke ideologisk eller etisk eller for den saks skyld logisk, er det vel ikke det viktigste.

Bevares - hadde det vært en ungdomsskolelærer eller en journalist, eller en hjelpepleier som tok seg den frihet å heve seg glatt over rett og galt her i verden, ville vi vel reagert. Men oljesjefer har liksom viktigere ting å stelle med. Av dem blir det krevet at de skal tjene pengene sine og lede firmaene sine. Det er slik de har definert sin egen oppgave, og de har fått oss til å tro at det er så viktig at de kan overlate dette andre til - for eksempel - politikere og journalister. Selv skal de ikke trenge å tenke slike tanker. Til gjengjeld skal vi andre tenke deres tanker. Og de har fått oss til å gå med på det. Vi krever ikke av dem at de skal ha reflektert så mye over det vi for enkelthets skyld - i denne sammenheng - kaller "alt det derre". Høyt moralsk refleksjonsnivå er rett og slett ikke et krav vi stiller til næringslivet. Vi overlater det til spesialister.

Slik har vi gjort moral til et fagområde for spesielt interesserte. Men samtidig - og det er her det begynner å bli virkelig interessant - har vi gjort det til et nærmest universelt krav at alle - absolutt alle - bør ha en viss peiling på økonomi. Enhver hjelpelærer i filosofi eller kallskapelan eller vaktmester i kongeriket har de senere årene måttet lære å forholde seg til realitetene i et budsjett. De har måttet la budsjettene influere på sine daglige valg og tankevirksomhet, slik vi engang i tiden, alle sammen, lot hjelpeprestens og filosofilærerens og vaktmesterens fagområder influere i alle fall deler av våre liv.

Men det var før. Nå har vi lært oss om penger i stedet. Så mye har vi lært, at vi knapt reagerer når en av landets viktigste institusjoner lar seg representere av et menneske som savner enhver kontakt med det vi kunne kalle prinsipielle, eller for den saks skyld politiske, innfalsvinkler til sin samtid.

Statoil holder blikket fast på pengesekken. Alt det andre, alt det derre, det som dukker opp når Nigeria klynger opp landets største forfatter og andre som er offer for pengegriskheten knyttet til Oljeselskapenes virksomhet, det overlater de til andre.

syntes det var helt uproblematisk at et norsk statseid oljeselskap bidro til å holde semifascistiske regimer under armene,