Uka som gikk ble reddet - for journalistenes del - av to virkelig overskriftsvennlige persongjennombrudd, hentet fra hver sin ende av det sosiale spekter. Det ene var en gutt som ikke snakket. Det andre var en prinsesse som gjorde det. Sensasjonen ved hvilken posisjon de valgte å innta i forhold til media, som enten overumplende meddelsom, eller fantasieggende taus, overskygget langt på vei interessen for hva de hadde å si.

Det var da heller ikke så meget, viste det seg, da det etterhvert kom til stykket.

Men vår oppslukthet av dem bleknet ikke av den grunn. For det som fengslet oss var ikke egentlig deres utspill, men deres plass i spillet. Det er ikke svaret som er interessant, når en journalist som tilsynelatende er høflig inntil det servile, foran hundremillionvis av glanende øyne kan stille et spørsmål som ellers er forbeholdt betrodde kamerater, ektefeller og terapeuter: Har De vært utro? Det er spørsmålet. Det er det faktum at spørsmålet i det hele tatt kan falle, og at vi, alle vi andre, lar oss fange av det.

Selv kjenner jeg kanhende tre mennesker jeg ville stille et slikt spørsmål til. Tre mennesker, og hertuginnen av Windsor. For det er klart, journalisten stiller ikke spørsmålet for sin egen nysgjerrighets skyld, han stiller det på vegne av meg. Når det gjelder de andre tre, har jeg investert store deler av mitt liv, på forskjellige måter, for å komme i den posisjon at jeg kan stille spørsmålet. Det er et spørsmål som krever at jeg er villig til å gi av meg selv før jeg kan stille det. Og nå har man satt meg, frivillig eller ufrivillig i samme posisjon overfor prinessen i England. Hun har så å si fått rang av å være en av mine nærmeste. Enda jeg tror, hvis jeg nå kunne velge, men det kan jeg altså ikke, at hun ikke helt er min type, enda så liketil hun virker. Jeg husker den typen jenter fra store skolegård. Det var definitivt ikke dem man ba hjem på intime betroelser med vodka og solo. Likevel har jeg altså fått det. Jeg ble til og med snytt for soloen.

Alle veit hvordan det er med sånne intime betroelser, etter at man har fått dem sitter man der med en slags vag, litt vammel forpliktelse om vennskap.

Det er dette som er problemet med at prinsessen. Ikke hva som skjer med kongehuset eller hestetreneren eller han typen med de store ørene som hun er gift med. Ikke engang hva som skjer med henneeller det britiske imperium, enda det opplagt ER synd på dem begge. Mest på henne forresten. Imperiet får vel i grunnen bare hva det fortjener. Nei - problemet er hva som skjer med oss. Våre nærmeste skal plutselig innbefatte mennesker vi ikke har invitert inn, de har sluppet inn der som en følge av en uheldig mix av vår egen kikkertrang og medias sladderbehov. Og går det riktig galt, blir det trangt i den indre krets. Det er ikke sant, nemlig, at vi kan ha så fryktelig mange aller nærmest.

Takke meg til Felix, det tause vidunder fra Berlin. Han har det til felles med prinsessen at han øyeblikkelig fenger vår oppmerksomhet fordi han representerer noe legendarisk, noe hemmelig og eventyraktig som vi hørte om som barn. Barnet som kommer ut av ingenting. Caspar Hauser, ulvegutten, Romulus og Remus. Legender om slike barn er blitt fortalt i tusenvis av år på dette kontinentet, og de ender gjerne med at det blir noe storslagent av dem. De er uten fortid, følgelig kan deres fremtid bli hva som helst.

En konge i gammel tid satte en gang to barn ut på en holme, uten lov til å snakke med noen, i den tro at hvis de ikke fikk noen forstyrrende inntrykk fra en fordervet sivilisasjon, ville de av seg selv begynne å snakke menneskehetens opprinnelige språk, og tenke våre opprinnelige tanker. Og opprinnelig var alt godt.

Slik representerer Felix på en måte speilbildet av det triste eventyret om prinsessen. I alle fall gjorde han det den korte uken han selv fikk anledning til å fremstå med sine tause hemmeligheter. Han er ingenting - eller vil i alle fall ikke være noe - følgelig kan det han skjuler være alt, han kan bli alt. Hun, derimot, var på sett og vis alt, eller i alle fall ganske meget. Enhver bevegelse fra den posisjonen må være nedover. Slik får hun vår sympati, men heller ikke mer.

Ethvert svar på spørsmålet om utroskap må være prosaisk, og uutholdelig banalt. Ethvert svar på hvor en taus forfrossen blindpassasjergutt kommer fra, må være befriende deilig. Sånn sett er det ham, og det eventyr han representerer, som er det beste i oss. Det som bærer muligheter i seg.