Nå er det jul igjen.

Det vil si, det er det jo slett ikke. Ikke ennå. Derimot er det snart advent.

Advent betyr, som alle vi som vokste opp i den kristne formålsparagrafens tidsalder vet, ventetid. Og er det noe moderne mennesker i et oversivilisert land behersker, så er det nettopp å vente.

Nordmenn er etterhvert et folk av profesjonelle ventere. Vi venter på skattepengene, på sommerferien, på kemneren, på eksamen, på at noen skal oppdage hvor det blei av oljemilliardene, på å skaffe oss OL og seinere på å få det overstått og glemme det. I grunnen gjør vi ikke annet å vente nesten hele året. Når vi så kommer til den måneden som er avsatt til venting, til de fire ukene med offentlig og kirkelig godkjent ventestatus, skulle man tro at vi satte oss ned og råventet, trakk en kølapp og bladde avslappet i et ukeblad, kikket på klokka, pillet oss i nesa og ellers sånt man bruker ventetid til.

Men nei. Som alle veit gjør vi noe ganske annet. Et sinnssykt stressløp mellom julebord, presangkjøp, juletrehogst, trolldeigklining, bakst og brygg står foran oss.

Julegatene skal straks åpne i alle norske kjøpsteder med mer enn trehundre innbyggere. NRK er i ferd med å pusse støv av Romhjulsdrøm og Arne Bendiksen er rød på nesen, snart tennes de første adventslys i barne-tv, og ikke lenge etter starter de å lære de små å lage vakre gaver av tomme dorullhylser, mens foreldregenerasjonen rydder hyllene på barneværelset for ponnier og skilpadder og løvenes konger og dronninger for å rydde plass til en indianerpike med et navn ingen radiostemme med respekt for seg selv tar sjansen på å uttale, for sansynligvis går det galt. Barn og voksne skal nemlig bytte unyttigheter når det hele en gang kuliminerer - dorullhylser mot Disney-plastfigurer. I det hele tatt - det er ikke snakk om ventetid lenger. Kjøret er i gang.

På den annen side er det ikke tvil om at det hadde vært sunt med en rolig innkjøringsfase foran den periodisk tilbakevendende galskapen som rir nasjonen mot slutten av hvert eneste år.

Dengang i en fjern fortid da adventstiden virkelig var en rolig mediterende periode da sinnene ble stemt til høytid mens man undret seg over at kornhøsten slo feil i år igjen, dengang var sikkert desember årets sunneste måned. Folk kunne sitte og pønske ut vakre små tekster på julekortene mens de filosoferte over julens innhold.

Denslags har vi altså ikke tid til når hele desember ryker med i et eneste langt juleforschpiel.

Vi kan selvfølgelig ikke vende tilbake til denne uskyldstilstanden. Det går ikke, folk kommer til å protestere på å måtte bruke den skattefrie desembermåneden til tråkig tankevirksomhet, dessuten vil man ikke gå glipp av firmafestene, det er nek og presanger å tenke på, og det ene med det andre.

Derimot peker det seg ut en glimrende løsning. Hva om vi flyttet hele adventstiden fram? Avsatte desember til jule- og pre-julefeiring, og ga den fullstendig overflødige november status av en slags Advents-advent? For det første ville vi masse små triveligheter å stelle med i november på denne måten. Vi kunne tenne advents-adventsstakene - som da selvfølgelig måtte få åtte lys - vi kunne binde små novemberkranser med barna, vi kunne snakke om adventstidens budskap, ha advents-adventskalendere med nesten seksti luker, i det hele tatt - vi kunne begynne å hygge oss i november på denne måten.

Faren er selvfølgelig at det kom til å skli ut det også. Etterhvert ville det bli vanlig med to julebord - et i advents-november og et i advents-desember. Forretningene ville begynne å pushe på med novembergaver, og i det hele tatt.

Og DA - er det ikke annet å gjøre enn å starte på Oktober. Så har vi det snart i gang fra sommerferien og ut.

God jul.