Hva er det med Oslo? Dette spørsmålet har plaget meg en stund, for noe må det være.

Fedrelandet er for tiden inne i en fase der vi velter oss i selvforherligelse, og man skal en sterk rygg for å stå imot. Representanter for gamle kulturfolk importerer norske regjeringsmedlemer til krigs- og kriseområder, for å rydde opp. Norske regjeringsmedlemmer! Folk som under en historisk synsvinkel knapt har gnidd middelanderstøvet ut av øynene og pirket lefsesmulene ut mellom sine nedslitte tannstubber.

Kineserne, verdens eldste og største kulturimperium, folk som studerte astronomi på høyt nivå mens vi jublet over at landets første fiskebeinssynål var pirket ut av en selvdød hyse på sunnmørskysten, mennesker som fant opp kruttet, finmekanikken og papirfremstillingen, disse menneskene tar nå imot utsendinger fra Norge for å høre hva de har å lære. Av oss.

Vi som har vokst opp med et innebygget mindreverdighetskompleks, et mindreverdighetskompleks vi på sett og vis var litt stolte av, fordi vi helt misforstått blandet det sammen med beskjedenhet, blir forvirret av alt dette. Vi tar det liksom ikke helt på alvor, når man sier at problemene i NATO og FN etterhvert er blitt så store at det er et spørsmål om ikke en nordmann må ta over.

Det var ille nok da vi vant Grand Prix. Nok er nok.

Men så setter vi oss altså ned og spør hva det er som har skjedd. Selvfølgelig har det mest med ren flaks å gjøre. Oljen og det der. Men uansett hvor kritisk man prøver å være, er det vanskelig å komme forbi at dette landet må være under forholdsvis god kontroll for tiden. Sammenliknet med mange andre er det som min svigermors kjøkkenskap i forhold til mitt eget. Statsbudsjettet er levert i tide, og praktisk talt uten regnefeil, ministerne stiller med nypussede tenner og orden på kredittkortene sine, og i det hele tatt. Det går seg til, og alle er fornøyd med at mindretallet regjerer.

Men så altså Oslo. Alt er galt i den byen. Eller rettere sagt, det blir galt i det oslofolk begynner å tukle med det. Når vi nå har, ikke så lite undrende, forsonet oss med at nordmenn er en slags uoffisielle verdensmestre i politikk, hvordan kan det da ha seg at vi har samlet de absolutte amatører og bygdetullinger i hovedstaden? Vi snakker om hovedstaden i et land som påtar seg å løse verdenskonflikter, og der er det tydeligvis umulig å utpeke så mye som en underdirektør i en bydelsetat uten at det kommer opp snusk og personalkonflikter, sviktende rutiner og anklager om misbruk av personalkantinas julebordskasse. For ikke å snakke om selve byrådet, hovedstadens råd av vise menn og kvinner, disse nestorer som byens inbyggere skulle støtte seg til og se på som lysende eksempler i en ellers tung og deprimerende november. De oppfører seg som en forsamling unger i en sandkasse, eller kanhende riktigere; som klovner på sirkus, ivig opptatt av å kaste bløtkaker i ansiktet på hverandre eller sparke hverandre bak med klovnegeberder og artig uttale. På den måten bidrar de selvfølgelig til å holde humøret oppe blant byens ellers hardt prøvede innbyggere, men ikke på den måten de var tiltenkt.

Så opplever vi altså, midt i en tid da hovedstadens styre og stell bringer tankene hen på en middels korrupt bananrepublikk i et år da bananavlingen har slått feil, mens innbyggerne vrir seg i vånde over kaos og rot (i går var det jordsjelv i byen uten at noen merket det, jeg bare nevner det), midt oppe i alt dette trer byens ledelse frem og proklamerer at de er villige til å ta et grep, som det heter. Lede de forvirrede sjeler ut av ørkenen så å si. Kaste en lyskjegle inn i mørket, tenne en brennende tornebusk, nå skal det bli orden på det.

Og journalistene spisser blyantene, borgerne stanser et øyeblikk, hele byen holder pusten, alles øyne er rettet mot byrådslederen. Hva har han oppe i ermet? Eller bak øret?

Jo, kan han stolt proklamere; Man har besluttet å bruke et millionbeløp for å komme hundebæsjplagen til livs.

Dette er det viktigste, det mest presserende, det de har valgt å prioritere i en by som er på kanten av katastrofen. På gal kant av katastrofen.

Det er så man kan høre latterbrølene fra Utsira og Skrova og alle de kommuner i landet der man har ordnet opp for seg.

Jeg tror Hamsun tok feil. Jeg har kommet til at det må være noe med selve byen. Med stemningen. Det er ikke slik at man ikke forlater byen uten å ha tatt skade på sin sjel, man må ha skader på sin sjel for i det hele tatt å være der.