Et dogme er normalt en påstand det ikke går an å stille spørsmålstegn etter, en absolutt sannhet, det som danner utgangspunkt for hvordan vi tenker, når vi tenker.

Historisk sett har menneskene i vår del av verden likt å tro at våre dogmer er gitt oss direkte av Gud, eller i det minste av kirkefedrene, hvis vi ikke er fritenkere, i såfall tenker vi at dogmene kommer fra det som er åpenbart sant, eller det våre store filosofer har satt som tankens grunnprimisser.

"Alle mennesker bør ha det godt", for eksempel. Det er ingen som bryr seg med å begrunne dette, det er bare en påstand som ligger i bånn for hvorfor vi mener det vi ellers mener, det ligger der som et selvfølgelig utgangspunkt for hvorfor folketrygden bør styrkes, barnehagene bør bygges ut eller eventuelt ikke bygges ut, hvorfor vi trenger fler eller færre bensinstasjoner, høyere eller lavere pilspriser, eller hva slags andre meninger vi nå engang gidder å slepe rundt på.

I motsetning til hva vi liker å tro, er en flerhet av tankene våre bygget på dogmer som kommer og går, de er slett ikke evigvarende sannheter, men tvert imot relativt kortvarige og praktisk begrunnede standpunkter. "Alle mennesker er like", for eksempel, er en ganske tidsbegrenset tanke, som slett ikke alltid har vært en allmengyldig sannhet. "Flertallet bør bestemme" er nærmest en kuriositet av en tanke, historisk sett.

Alt dette slår meg, i et glimt, når jeg ser forsøkene på å plante nye dogmer inn hodene våre. For det fascinerende med dogmene er jo at de ikke trenger noen begrunnelse, det er sannheter vi bare kjøper, som de selvfølgeligheter de er ment å være.

Det nyeste, og frekkeste, forkynnt med plakater og helsidesannonser over hele landet, er dette: KONEBILER DREPER. Det er ikke sant. Det er biler som dreper. Mannebiler, konebiler, store biler og små biler, gamle biler og nye biler. Det at konebilene spesielt dreper, er en påstand hentet ut av det store intet, slik dogmene er det.

Det interessante med disse reklameplakatene, med en nysminket engel på panseret av en gammel bil, er i og for seg ikke at reklamebransjen lyver oss rett opp i trynet i tre ganger to meter. Det er heller ikke det at de skjuler sitt ønske om å selge flere drapsvåpen bak en lurvet kvasifeministisk liksomomtanke for trafikksikkerhet. Løgn og falske hensikter er vi i og for seg vant til fra den kanten.

Det påfallende med dem er den helt hemningsløse bruken av symboler som vi ellers forbeholder de store ting i våre liv. Døden og skjønnheten. Og det store nederlaget for alle oss som må glo på dette tøvet enten vi liker det eller ikke, er at vi lar en hvikensomhelst lobby av bilpushere overta våre største og vanskeligste symboler uten å kunne gjøre noe med det.

Når en klesbutikkjede hver desember lar halvnakne damer reklamere for undertøy, kommer det i det minste en slags diskusjon ut av det. Det er dumme plakater, og dumme diskusjoner, la gå med det. Det er fullstendig harmløst, og det lar seg i alle fall diskutere. Når nå en livsfarlig gruppe mennesker proganderer i all offentlighet, med bruk av religiøse, seksuelle og eksistensielle symboler, slås vi av taushet, rett og slett fordi vi proklamerer et dogme, og dogmer er ikke-diskutable. Det ligger i deres natur.

Slik har reklamebransjen satt seg i en posisjon der de fyller religionskapernes eller ideologenes rolle, det som gi oss dogmene.

Forskjellen er bare at mens vi før fikk dogmer som: Du skal ikke ha andre guder en meg, eller: Flertallet har alltid rett, så får vi nå, fra våre nye guruer, et dogme som lyder:

Nei til luksusskatt på bil.

Gud bevare oss alle.