La det herved være sagt en gang for alle: Jeg trekker mitt kandidatur som statsminister.

Nå er det i og for seg ingen som noen gang har falt på tanken at jeg ville klare jobben uansett, det er ikke det. Når sannheten skal fram, er det grunner tallrike som havets sand til at jeg ikke ville bli noen god sjefsnordmann. Men den viktigste, har jeg forstått nå, er tilstandene i mitt privatliv.

Min private økonomi er snusket som en militær underbukse etter en fjortendagers utmarsj, har det plutselig gått opp for meg. Ikke så at den er preget av svindel og underslag, men den er stappet med glemte regninger og overtrukne konti, en permanent og aldri særlig vellykket hopping fra isflak til isflak, den er kort sagt organisert etter de samme lover som moderne teoretisk fysikk har funnet ut at styrer universet: Det permanente og vedvarende kaos.

Og kaos i privatøkonomien er noe man ikke skal ha. Det er skamfullt og uverdig og diskvalifiserende. Det er det historien om hun som skulle ha blitt Sveriges neste statsminister handler om. Hun har ikke levet opp til den absolutte norm, det eneste ultimate krav vi blir stillet: kravet om den store skikkeligheten.

Ethvert samfunn har sine absolutte krav, varierende med historisk og kulturell posisjon. Det kan være kyskhet, overholdelse av fasten, offergaver til medisinmannen, at man er loyal mot arrangerte ekteskap, og så videre og så videre. Felles for slike krav er at de blir brutt, av alle, hele tiden, men det skal og må ikke synes. Alle arbeider iherdig med en fasade som gir inntrykk av at kravet er oppfylt, samtidig som de er smertelig klar over at de ikke klarer det. Slik føler hvert eneste samfunnsmedlem seg omgitt av andre, til enhver tid mer vellykede elementer. Og hos oss er det altså kravet om den store skikkeligheten det gjelder. Hver og en av oss føler seg omgitt av individer som har kontroll over sin økonomi, klipper plenen i tide, støvsuger bort lodottene under senga, og klarer å parre umake sokker fra vaskemaskinen.

Det var denne bobla som sprakk med et smell så stort at Sverige mistet en statsminister på det, da det ble klart at hun ikke klarte å skjule det faktum at hun rota til privatøkonomien sin. I et annet samfunn hadde det vært helt OK, hvis hun bare hadde overholdt bønnetidene. Hos oss har den store skikkelighetens tvangsøvelser tatt bønnsritualenes plass.

Det går en reklame på TV med en liten vilter krabat med tversoversløyfe og frisørklipte krøller som spiser sjokoladeegg. Hver dag vokser han litt og utforsker verden i form av en plastglobus. Alle som ser denne reklamen oppfatter umiddelbart at det er et usedvanlig motbydlig lite dydsmønster som blir vist fram, en type som får lille Lord Fountleroy til å minne om Stein Lillevolden. Det er en veslevoksen ufordraglighet over hele typen som gjør ham omtrent like spislig som plastikkleketøyet inne i eggene han reklamerer for. Likevel fungerer reklamen. For, tenker man mer eller mindre bevisst når man ser den, mine egne barn er ikke slik. Slett ikke. Hvis de fikk på seg en stripet skjorte og en tversover, ville det ta ti mininutter før de så ut som en uopredd seng. Mine egne barn har uklipte tånegler og snørrstriper under nesa, tenker man, og kanhende er man til og med på en rar måte glad for det, men likevel; i møtet med all denne oppvisning i skikkelighet blir man usikker. Det er nemlig slik det burde være. Barna burde ha vært rene. Huset burde ha vært stort. Kona burde hatt naturlig fall. Jeg burde eid en globus som de kunne utforsket. Ikke at jeg ønsker meg noe av det. Men jeg burde ønsket meg det.

Og dette hva jeg burde har etterhvert vokst til en kollektiv norm så tvingende at det ikke tåler et statsministeremne som nærmest i full offentlighet vedgår at hun sviktet på det grunnleggende, det absolutte og endelige burde, vårt ellefte bud; DU SKAL VITE HVA DIN BANKKONTO ER. Selv vet jeg det ikke. Så kommer jeg aldri til å bli statsminister heller.

Imidlertid finnes det råd for oss alle. Råd og dåd i tråd med den store skikkelighetens krav. Og pussig nok kommer de i denne omgang fra hovedpersonen i vår egen mest prominente økonomiske sak i det siste, NHO-formann Diderik Schnitler. Av for meg ubegripelige grunner får jeg tilsendt et blad som heter DNB-Investor, et blad med så lang trykketid at et stort portrettintervju med Schnitler i siste nummer åpenbart er tatt opp før mannens økonomiske disposisjoner ble førstesidestoff. Her gir Schnitler ti gode privatøkonomiske råd, råd i tråd med den store skikkelighetens uomgjengelige norm.

"Lag ditt eget familebudsjett, og følg det", lyder for eksempel råd nummer 3. En god og stabil veiviser for den som ikke har opsjonsavtaler i millionklassen å støtte seg til. Mona Sahlin burde nok ha lyttet til råd nummer fire: "Planlegg privatøkonomien utfra inntekter og utgifter. Ikke lev over egne tilganger." Best likte jeg imidlertid råd nummer fem: "Ikke risiker mere penger, på for eksempel aksjer, enn du har råd til å tape.", og nummer seks: Ikke tro at man klarer å skape store summer og avkastning i aksjemarkedet uten å ta risiko."

Som avislesere landet over vil vite, hadde Schnitler den dristighet å gå inn i markedet likevel. Og jommen gikk det ikke bra. For ham.

Verre er det for oss med rot i privatøkonomien.