Antakligvis finnes det intet område der folk er så konservative som i pengespørsmål. Og da tenker jeg ikke på økonomi, men på spørsmålet om pengenes utseende.

Det var derfor det måtte gå som det gikk med den nye tieren. Til nå er det registrert ett menneske i kongeriket som har hat mot til å ta dette forsmedelige nikkelstykket offentlig i forsvar, og hun er sekretær i myntkabinettet.

Altså inhabil. Alle andre, alle som forholder seg til mynten først og fremst som betalingsmiddel, finner ikke kraftuttrykk sterke nok til å fordømme den.

Det er jo et riktig vakkert lite stykke metall, faktisk en av de vakreste myntene vi har hatt, så det kan knapt nok være utseendet i seg selv som utløser all denne adrenalinen mot den nye tieren. Snarere er det nok heller det faktum at den er NY. Ny, annerledes, uvant, og nesten maken som krona.

De fleste av oss betrakter jo skillingene som en del av vår nasjonale identitet, på linje med flagget, telehiv og boblejakka til Kongen, noe man ikke tøyser med i tide og utide.

Ta det med ro, sier de som steller med myntene våre. Snart vil de andre myntene endre seg de også. Som om det skulle berolige noen. Vi er da jaggu forvirret nok nom vi er.

Dette er nemlig bare begynnelsen, leser jeg skrekkslagen i en brosjyre jeg fant i banken. Femmern skal straks til å krympe den og, til den er bare hårfint større enn tieren. Altså den nye tieren. Krona blir omtrent som en femtiøring, og femtiøringen svinner hen til en skygge av sitt gamle jeg.

Ikke så at det er et nytt påfunn å la mynten skifte utseende. Fra min egen barndom husker jeg mynter med og uten hull, med kronregalier, monogrammer, portretter, valgspråk, ja til og med elger! Og veps! Alle skogens små og store dyr fikk plass, i tur og orden. Den kom og gikk, pynten på mynten, dandert på stadig nye måter, uten at folk lot seg hisse opp av det. Faktisk var det bare tre variabler som var faste og uforanderlige, nemlig form, størrelse og vekt.

Dette signaliserte noe uforanderlig. Mynten var uttrykk for en mange århundregammel tradisjon, nemlig at et stykke av kongens sølv, en bestemt vektenhet av den, var grunnsteinen i betalingssystemet.

Så kom først femmern og så tiern, med nye og uvante størrelser, men det endret likevel ikke det faste. Faktisk er det først nå vi opplever det fatale - en tier er ikke lenger en tier, den er blitt noe annet, nærmest en krone. Riktignok har en kronesis kostet rundt en tier en stund, men det er tross alt forskjell på et halvsmeltet melkeprodukt og den kongelige norske mynt.

Eller der det nettop det det ikke er lenger? Har vi for tid og evighet forlatt den lykkelige uskyldstilstand der kongens bilde og valgspråk borget for uforanderlighet, bestandighet og tillit?

På sett og vis er det underlig at det nettop skal være Norges Bank som står for en politikk der et par millimeter til eller fra på radiusen liksom ikke skal være noe å bråke om. Man skulle jo tro at de, om noen, tok det med prosentvise avvik alvorlig. (Da må vi riktignok holde deres egne byggeprosjekter utenfor, men det er en annen historie. Enhver som har satt opp så mye som en dukkestue veit hvor fort gjort det er å ta feil av dobbeltforniklet dykkert og vanlig spiker, og allerede da har man bommet på en hundrelapp eller to.)

Nei det hele er nok uttrykk for at selve verdibegrepet er blitt relativt, ikke bare det som måles, men også det vi måler det med, er blitt uforutsigbare størrelser som endrer form og framtreden utenfor vår kontroll.

Det er ille nok at de fleste av oss har problemer med å definere en milliard. Verre er det at vi snart ikke kan definere en krone lenger.