Hvorfor vil ikke Carl Ivar Hagen hjelpe en jentunge på tretten med å male over hakekors og slagord på huset hennes der det står "Pakkis go home?". Dette er en av de forunderligste politiske gåtene fra uka som gikk.

På en måte kan man selvfølgelig forstå vår venn Carl Ivar. Det er noe dritt å male husvegger, søl på klærne og snerk på malingboksen og det hele, jeg har malt nok vegger i mitt liv til å kjenne arbeidsvegringen komme krypende bare man viser meg en stivnet pensel og en boks terpentin. Men det er ikke dette som er hans begrunnelse.

Han reagerer på at noen på denne måten insinuerer at det er hans skyld, sier han. Og "ansvaret for dette ligger hos de politikerne som i mange år har ført en uansvarlig innvandringspolitikk."

Dette er jo snedig sagt. Neste gang noen ber meg om hjelp, skal jeg huske taktikken. Jeg reagerer på at man på denne måten insinuerer i at det er min skyld at husveggen flasser, skal jeg si.

Det mest interessante som har skjedd i norsk offentlig debatt rundt disse spørsmålene det siste halve året er i og for seg ikke den smule forbindelse mellom hakekorsmalende tullebukker og slipskledte stortingsrepresentanter som er blitt dokumentert. Det er noe helt annet,og det demonstreres hver eneste dag, men sjelden så tydelig som i møtet mellom trettenåringen og partiformannen. Nemlig den utilslørete uforskammethetens inntog. Vi har fått et område av politikken der offentlige debatanter kan benytte seg av en retorikk og et logisk nivå som ellers er forbeholdt ølmager og revysketsj-drosjesjåfører.

Vi forlanger å få et regnestykke på bordet som viser hva dere koster oss, blir det for eksempel sagt. "Dere" i denne forbindelsen er innvandrerne. Og "oss" er den gruppen som i flere TV-debatter, av en politiker som burde vite bedre, nemlig den samme Carl Ivar, blir betegnet som "gode normenn". Det er et uttrykk fra siste krig, et uttrykk som bare har betydning hvis det også finnes "dårlige nordmenn", og hvem det skulle være kan man jo bare gjette på.

Gud vet hvordan det hadde blitt opfattet dersom man hadde vært frekk nok til å si det om andre grupper. Sunnmøringer, for eksempel. Vi forlanger å vite hva sunnmøringene koster oss. Eller fremskrittspartivelgerne. Eller pensjonistene. Hvor dyre er egentlig de gamle? Ikke bare skal de ha trygder og sykehjemsplasser og sånt, men tenk på alle integreringstiltakene! Trygghetsalarmer, tt-kort, rullestolramper, heiser, og pipende trafikklys for svaksynte. Hvor mange av mine skattepenger går egentlig med til å integrere en skokk av gamlinger som står i fare for å bli i flertall her i landet om en knapp generasjon?

Den vanvittige uforskammetheten i slike utsagn blir bare hørbar når vi retter den mot grupper vi ikke har tradisjon for å overdynge med frekkheter.

Og det mest paradoksale er at folks innebygde anstendighetsfølelse gjør det nær sagt umulig å svare uhøfligheten med samme mynt. Ingen har ennå besvart det nærmest parodiske utsagnet: "vi kan ikke gi de fulle rettigheter før de kan norsk", med det eneste naturlige svar: "Men helledussen, mann, du snakker jo ikke ordentlig norsk sjæl!" Vi kan ikke gi dem rettigheter, heter det.

Og ingen har ennå fulgt opp den tråden som ligger i den mer enn ufine hintingen til "gode nordmenn" og de assosiasjonene det er ment å fremkalle. Saken er jo at de er kjente alle argumentene. Alt snakket om hva de koster, om at de må lære seg norsk først, at det pinadø ikke er OSS som maler hakekors, så hvorfor skulle vi egentlig bry oss med det, det er gamle, trøtte og nærmest ordrette repriser på argumenter som ble ført i marken for to generasjoner siden. Argumenter for hvorfor vi ikke skulle ta imot jødiske flyktninger i mellomkrigstiden. De trenger ikke å komme hit, det er bedre å hjelpe dem der de er, det er egentlig økonomiske flyktninger, alle argumentene er prøvet før, og med stort hell. Da som nå førte de fram til en stor grad av enighet om en restriktiv innvandringspolitikk.

Og da som nå kunne enhver som ble bedt om å hjelpe til med å male driten bort fra veggene svare at han reagerte på insinuasjonen i spørsmålet. Og da som nå fantes det tretten år gamle jenter som visste at insinuasjonen hadde noe for seg. Nemlig at han var medskyldig hvis han lot det være.