Vi overstrømmes av nye ord. De aller fleste av dem er komplett unyttige for de fleste av oss. Enten dekker de begreper de færreste egentlig trenger, hvis de tenker seg om, sånn som cyberspace eller IT-bøtte. (Det siste er betegnelsen på et menneske som har brukt for lang tid på å sette seg inn i det første.) Eller så er det egentlig bare nye betegnelser på begreper vi hadde brukbare ord for før. Rånete for eksempel.

Men her om dagen kom jeg over ett aldeles nytt og uhørt verb som dekker noe alle har undret seg over uten å ha et ord å sette på det. Å lunde. Det har sitt navn etter Einar Lunde, og det betyr å sitte med hånden på en undrende måte rundt hakespissen etter et videoinnslag på dagsrevyen. Skal man lunde korrekt er det viktig at ansiktsuttrykket er avpasset etter innslaget. Hvis det handler om kunst - altså krokodilledrap, eller de siste viderverdighetene rundt Odd Nerdrums endelige bevis på at norske kunstnere ikke kan male hender - er det lov til å koste på seg et lite, lurende smil. Hvis det derimot er alvorligere saker på gang bør ansiktet ligge i dystre folder. Det viktigste er at man plutselig og litt overasket ser opp, ojsann, jeg er på TV, liksom, - før man fortsetter. Selvfølgelig er ikke Einar Lunde alene om dette, han er ikke engang den fremste eksponenten for det, jeg tror verbet har fått navn etter ham mer eller mindre ved en tilfeldighet.

Kanhende er det grovt urettferdig at det har blitt knyttet til en bestemt TV-journalist, for tendensen er generell og overalt. Det er det samme som foregår i alle medier. En hvilkensomhelst filleartikkel i avisene danner påskudd for å vise oss ansiktet til journalisten i en såkalt by-line. Det er i grunnen ikke begrenset til mediene heller. Opplysningen på Otta, det er Ursula, hører jeg når jeg ringer for å få vite nummeret til tanta mi. På den måten blir jeg trukket inn i en intimitet jeg ikke har bedt om et øyeblikk. Det er sikkert mer enn hyggelig å ha et intimt hei-på-deg-forhold til Ursula på Otta, men det var faktisk bare et telefonnummer jeg var ute etter i denne omgang.

I grunnen tror jeg ikke hun er synderlig interessert i meg heller når det kommer til stykket. Det er noen som har fortalt henne at det blir triveligere ved å late som. Det hele er uttrykk for en lissomintimitet, en lissompersonliggjøring som snart er over alt. Men tydeligst på TV.

Lundingen er foreløpig det tydeligste, men langt fra det eneste, tegn på en like påfallende som påtrengende vilje fra programlederne til å signalisere at de er mennesker, en trang til å få oss til å forholde oss til dem, like mye eller helst mer enn vi forholder oss til det de snakker om. Se på meg, jeg er her jeg også, og det er meg som forteller deg disse nyhetene.

Det var en tid da det var omvendt. Da nyhetsformidleren prøvde å gjøre seg selv mest mulig usynlig i forhold til det han eller hun formidlet. Den tid er definitivt forbi. I alle medier, men tydligst i TV. Prøv å legge merke til det, sendingene er fulle av Lunding i alle varianter. Takk skal du ha, Tom, over til Claus, sier de og får oss på en finurlig måte til å ta del i en kollegial intimitet vi slett ikke har noe med.

Aller tydligst, selvfølgelig, når de bedriver moderne TV-journalistikks mest vanvittige sport, nemlig å intervjue hverandre. Når en av dem har vært ute og opplevet noe spennende, og det gjør jo journalister ustoppelig, skulle man jo tro at vedkommende kastet seg over telefonen og sendte hjem et intervju med et flomoffer eller en presidentkandidat eller en senterpartipolitiker fra Bykle eller et annet menneske som hadde noe viktig å si i sakens anledning. Neida. Hva er ditt inntrykk av situasjonen, Arnt? sier kveldens Lunder, og kveldens Arnt svarer villig vekk, og vi har enda en gang kommet tettere inn på livet av journalisten.

Om ikke på hendelsen. For mellom den og oss har journalisten stilt seg, med sitt fornavn, sitt fjes, sin kameratslige tone, og sin påtrengende kollegiale samhørighet med studiokompisen.

Inntil det hele avsluttes med en fiks liten, evig tilbakevendende, detalj; idet studiomørket slås på, og dagens dont er overstått for vår venn der i halvmørket, samler han papirene sammen og dunker dem mot hverandre. Gud vet om det i det hele tatt står noe på de papirene, sannsynligvis oppfyller de sin misjon først ved denne rituelle dunkingen mot slutten av programmet. De tusen seere får en siste, avsluttende påminnelse om at oppleseren er et menneske, han må rydde pulten sin etter seg, akkurat som oss.

I virkeligheten understreker ingen av disse liksompersonlige gestene preget av virkelighet rundt en nyhetssending. Tvert imot understreker de for oss at dette er en forestilling, en forestilling som nå er slutt, og vi kan begynne å tenke på andre ting.

Slik oppnår de - paradoksalt nok - å gjøre selve hendelsene fjernere ved sin gjennomplanlagt avslappede tone. Det var vel omtrent det motsatte av det de ville.

Akkurat som Ursula på Otta. Det skulle være så hyggelig, og det ble bare irriterende.