Jeg ser her i programmet - til min egen grenseløse forbauselse - at jeg skal snakke om mannen hos Agnar Mykle i lys av femtitallets tabuer. Det kan sikkert være en interessant problemstilling, og antakeligvis handler noe av det jeg skal si om det. Men det jeg har forberedt meg på, er det jeg først og fremst kan noe om, nemlig prosessen mot boka Sangen om den Røde Rubin, eller som jeg foretrekker å kalle det: Mykle-prosessen.

Jeg skal imidlertid begynne i en annen ende, nemlig med det samfunnstrauma bøkene har utløst, og som fremdeles er levende. Eksempel: Mot slutten av det første av høstens to store programmer om Agnar Mykle i radioen, forteller programlederen om sitt forsøk på å få Mykle i tale. I tråd med de dårligste prinsipper i moderne litteraturjournalistikk, der formidleren spiller hovedrollen og det som skal formidles er en biting, beretter journalisten om sin reise til Asker, han beskriver huset, den ustellte hagen, han forteller i tetalj om hvordan han åpner grinda og går inn. Fremme ved døra møter det ham en lapp, der det står "Vennligst ikke ring på. Legg en lapp i postkassen, så skal jeg kontakte Dem." Etter å ha tygget litt på dette, banker han gjentatte ganger på døra, han "har på følelsen" at det befinner seg noen innenfor, noen som ikke vil ha kontakt med ham. Så går han. Dette, som altså ikke er annet enn en historie om en NRK-journalist som ikke kan lese, eller som mangler folkeskikk, er blitt en historie det er verdt å fortelle det norske folk.

Og hvorfor? Overflatisk sett, selvfølgelig fordi den brekrefter en av våre yndlings-myter om Mykle. Den ser sånn ut: I et samfunn der det å bli eksponert, fortrinnsvis på TV, er det største og ypperste mål på vellykkethet, blir et menneske som unndrar seg eksponering til en absurditet. Så absurd blir det, at det nødvendigvis må sykdommsforklares. Og straks man har sykdommsforklart et menneske, har man gjort ham til et objekt Gud og hvermann kan mene noe om, man kan lage radioprogrammer om ham og tolke alverdens myter inn i ham, man trenger ikke engang ta alminnelige anstendighetshensyn, enn si følge åndsverkslovens prinsipper. Denne objektifiseringen, ikke av et verk eller et forfatterskap eller en bok, men av et menneske, gir meg ubehagsfornemmelser. Så sterke ubehagsfornemmelser at jeg til slutt bestemte meg for å stanse min egen bok, som skulle blitt publisert i disse dager, da den omsider forelå i korrektur.

Det som skjer fremstår nemlig som en underlig forlengelse av en av de hovedlinjer man kan se i rettsprosessen på femtitallet og debatten rundt den. Nemlig det offisielle Norges manglende evne til å skille mellom a) en forfatter - b) hans bok, og de normer som finnes i boka (den immanente forfatter, om man vil) og til slutt c) bokas hovedperson og det liv forfatteren har diktet ham inn i.

Alt dette sauses sammen i en eneste grøt under rettssaken og den vanvittige diskusjonen som oppsto. La oss - for diskusjonens skyld - gå ut fra at Myklesaken er akkurat så ubegripelig som vi har en tendens til å fremstille den nå femogtredve år etter.

Man har altså en bok, som de aller fleste er enige om at er "god", i den forstand at den er litterært sett "høyverdig". Denne boka beskriver - på noen ganske få sider - aktiviteter som alle vet at foregår, både titt og ofte, men som man ikke er vant til å se beskrevet litterært, i alle fall ikke i akkurat det språket. Og helvete er løs.

(Det er lett å glemme i hvor stor grad helvete var løs. La meg bare minne om at alle de tre statsmakter engasjerte seg, alle politikamre i landet ble satt i aksjon, alle norske aviser skrev om saken gjennom to år, alle biskopene var på banen, de aller fleste prestene, hvert eneste folkebibliotek innga innstillinger, og så videre. Det har bare vært to rettssaker i nyere norsk historie som kan måle seg med Myklesaken når det gjelder offentlig interesse - det er sakene mot Quisling og Treholt.)

Folk har sagt - uten at jeg vil slutte meg til det - at dette er en slags drømmesituasjon for litteraturen, at en roman til de grader kan få et helt samfunn til å gå fra konseptene.

Jeg tror det er to ting som må til for å se at prosessen mot Mykle (jeg sier bevisst prosessen mot Mykle og ikke prosessen mot Rubinen) i og for seg ikke var et utslag av kollektiv galskap eller indremisjonsk tenkning. Det ene er forståelsen av norsk femtitall. Det andre er det jeg vil kalle mekanikken i et litterært opprør.

Jeg skal ta femtitallet først. Da har vi altså et samfunn som tilsynelatende - og sånn ser også myten om norsk femtitall ut - er det nærmeste vi kommer et konformt samfunn. Fellesprogrammet råder, alle er for Nato og mot atonal musikk, lønningene blir større og radioapparatene mindre for hvert år, og i åndslivet er det Andre Bjerke og Arnulf Øverland som råder, til alles tilfredshet. Men dette er bare tilsynelatende. Både politisk og kulturelt er offentligheten preget av svære brytninger. Det er synlig i atomdebattene, i spørsmålene rundt den kalde krigen, i antikommunismen og anti-antikommunismen, men aller tydeligst er det i de tre virkelig kjempedebattene man hadde, debatter som rulla og gikk i årevis og som nesten alle, i alle fall de aller fleste, hadde en eller annen mening om.

Den første av disse debattene handlet om hvorvidt det fantes et lokaliserbart helvete eller ikke.

Den andre handlet på overflaten om hvor mange a-endinger man skulle ha, men var i virkeligheten en debatt om språket hørte uløselig til diktverket, eller om man kunne nedre språket i et diktverk uten å endre selve verket.

Og den tredje handlet altså om hva diktningen kunne skildre.

En diskusjon om hvordan den alternative virkeligheten ser ut, en om hvordan språket preger innholdet, og en om hvordan litteraturen forholder seg til det vi ikke snakker om - eller om man vil - tre modernismediskusjoner.

Det slående med disse diskusjonene, sett på avstand, er at den ene sidens argumentasjon virker helt moderne, frisk og allmenngyldig den dag i dag. Den andre siden virker forskrudd og middelaldersk eller temporær. Samfunnet var altså preget av en slags moderne understrøm, som i løpet av en ti års tid helt skulle fortrenge de rådende krefter. Det er den siste rest av det moderne gjennombrudd som forestår.

I denne sammenhengen er det at Mykle lanserer en roman som - ganske utilsiktet - utløser en slags litterær revolusjon. Det er helt klart at hensikten ikke var å provosere eller flytte grenser. Det ser man tydelig på måten han forsvarer seg på i begynnelsen, før stormen hadde vokst til orkan, han sier som alle foregangsfigurer i litteraturen før ham - det eneste jeg ville, var å skildre virkeligheten.

Det er en ganske utbredt tese at slik begynner ethvert litterært opprør. Enten det er romantikken, realismen, naturalismen, nyromantikken eller for den saks skyld modernismen, begynner det med at noen sier at den rådende litteratur ikke tilbyr et fullgodt språk for å skildre virkeligheten. (Hvordan man så definerer virkeligheten er selvfølgelig et annet spørsmål.) Den litterære institusjonen er akkurat som samfunnet forøvrig i sin natur konservativ, den har akkurat vennet seg til forrige generasjons normer og lukket seg rundt dem. Når noe nytt introduseres slår samfunnet bakut, viser til det som var genialt for tredve år siden, og etter en stri kamp har nye strømninger vunnet plass som den neste generasjonens tvangstrøye. Dette er en banal oppfatning av åndskampen som passer ganske bra hvis man ikke pirker for nærgående i den.

Det helt spesielle i Mykles sak var samfunnets måte å reagere på. Det vanlige når noe nytt bryter fram i litteraturen, er å avskrive det som talentløst, overse det, eller latterliggjøre det. (Det er nok å tenke på modernismens gjennombrudd.)

Men i tilfellet Mykle tok statsmakten affære, og sa at dette rett og slett er forbudt, og ikke beskyttet av ytringsfriheten. Ytringsfrihet er i motsetning til hva våre barn lærer på skolen ikke noen absolutt størrelse, noe man "har" eller ikke "har", det er en relativ størrelse som gjelder inntil det punkt da den truer samfunnets bærende verdier.

Det er nødvendig å stanse et øyeblikk ved akkurat dette. I dag ønsker vi for eksempel en av samfunnets bærende verdier skal være respekten for minioriteter. Derfor vil jeg kunne straffeforfølges hvis jeg sier offentlig om min nabo at han er mindreverdig, fordi han er homofil neger. Hvis jeg hadde sagt det samme for bare tyve år siden er det grunn til å tro at jeg ville fått meg en på trynet, men staten ville knapt ha lagt seg opp i det. Derimot ville den ha reagert hvis jeg skulle finne på å si at det gamle testamentet avslørte en diktatorisk gudstankegang, hvilket jeg kan si så mye jeg lyster i dag. Hva som skal til for å sette ytringsfriheten ut av funksjon, er altså utelukkende et spørsmål om hva vi til enhver tid betrakter som truende mot de sentrale verdier i samfunnet.

Det Mykle hadde kommet til å gjøre var altså å skrive en roman som truet statsmaktens fundament. Og hvorfor truet han dette fundamentet? Fordi han skildret slikking av kjønnsorganer. Sedelighet, "tukt", sømmelighet, eller hva vi velger å kalle det, ble rett og slett oppfattet som en sammfunnspillar på linje med respekt for kongehuset. Nå er det vanskelig å akseptere at et Norge som bare ligger en generasjon tilbake i tid lot seg snu på hodet av det de kalte perversjoner, men som alle visste at ikke var perverst. Mer fristende er en forklaring som tar utgangspunkt i at Mykles roman utløste spørsmål dette samfunnet måtte ta opp før eller senere, spørsmål om hvor synlig understrømmene i samfunnet skulle være, i hvilken grad man skulle akseptere uenighet, uryddighet, ureglementerte drifter og rå brunst.

Blant de mange som tok boka høylytt i forsvar, finner vi ledende representanter for medisin og åndsliv, - ja det hevet seg endog enkelte spredte røster fra kristent hold til støtte for Mykle. Ved siden av ham på tiltalebenken satt solide samfunnsstøtter som Francis Bull og Harald Grieg. Det er altså ikke noe enkelt bilde av "det etablerte" mot "opprørerne".

Likevel var det også en strid der valgene sto mellom modernitet eller tradisjonalisme, konvensjoner eller fornyelse. Det var en strid der det oppsto nye skillelinjer i etterkrigsnorge, skillelinjer som ikke nødvendigvis fulgte de kjente klasse- eller regionsgrensene. Myklesaken gir oss de første konturene av en motkultur i ferd med å bryte fram, en motkultur som i de kommende tiår skal sette premissene for store deler av samfunns- og åndslivet.

Det er min påstand at det finnes en forbindelseslinje, selv om den ikke alltid er like synlig, mellom Rubinsaken, de veltede bilene utenfor Sentrum kino etter premieren på Vend dem ikke ryggen, beatgenerasjonen, hippiebevegelsen og - Blitz.

Og samfunnets reaksjon, både slik det kom fram i pressa, og slik statsmakten - i dette tilfellet rettsvesenet - formulerte det - var høyst finurlig. Man aksepterte som sagt at det var en "god" bok. Man aksepterte videre at den hadde fått sin form ut fra et behov for å skildre virkeligheten slik den faktisk så ut. Og man gikk god for det Mykle selv postulerte, nemlig at den virkeligheten han skildret var "hans" virkelighet, livet slik han opplevde det, hans egne erfaringer av levet liv. (Ikke banalt overført i betydningen "selvbiografisk diktning", men litterært behandlet.) Med andre ord var det altså ikke bare Mykles litteratursyn og litterære produkter som sto anklaget, men rett og slett hans livssyn, ja man kan godt si: Hans liv. Mannen selv var rett og slett usedelig, umoralsk og ikke lovlig. (Dette avføder altså en årelang kollektiv debatt, og det måtte jo virke ødeleggende, om ikke på andre så på forfatteren selv)

Dette er den ene siden - samfunnets side. På forfatterens side inngår bøkene i et større prosjekt, som Mykle selv formulerte slik: "Mitt mål er å lære mine landsmenn å tenke kjærlig."

Det er altså klart at mens staten på sin side ser bøkene som samfunnsskadlige, så er de faktisk ment samfunnsreformerende fra forfatterens side. Selv om de to partene snakker om helt forskjellige aspekter ved bøkene, er det interessant at i synet på litteraturens rolle, eller muligheter om man vil, har de like store ambisjoner på bøkenes vegne.

Nå er det jo - nærmest til kjedsommelighet - avslørt at Ask som sådan ikke er noe særlig til ideal eller forbillede dersom det er en samfunnsforbedring man er ute etter. Han oppfører seg som et mannsjovenistisk svin, han henger fast i en håpløs hore - madonna - tenkning, enkelte forskere har med stor overbevisningskraft antydet at han er latent homofil, og det ene med det annet.

Men evner man ikke å se lenger enn til Ask og hans handlinger, har man i grunnen ikke bevist større lesevne enn den riksadvokaten la for dagen. Alle Mykles romaner, og nesten alle hans noveller, handler i en eller annen forstand om outsider-posisjonen. Hvorvidt denne outsideren er sympatisk eller ikke, er selvfølgelig en artig diskusjon, men den sier lite om bøkenes rolle totalt sett. Diskusjonen blir like overflatisk som femtitallets store litterære gjettelek: Hvem er hvem i Rubinen.

Nå er riktignok bøkene skrevet slik at det er vanskelig å lese dem uten å identifisere seg med Ask. Men det betyr ikke at det er umulig å gjennomskue ham, eller å gjennomskue den tid han beskriver. Snarere tvert imot: Mykle har beskrevet en mann som er i ferd med å gå til grunne. Og han har forklart, relativt omstendelig må man si, hvorfor han holder på å gå til grunne.

Bøkene i seg selv har intet åpenbart verdisyn, annet enn i de innskutte essayene. Ask har et, det er så, men det er ofte et enormt gap mellom hans verdisyn og det som kommer til syne i de mer essayistiske innslagene (det mest åpenbare eksempelet er selvfølgelig i Tyven...). Den som ønsker å avsløre Ask har alle kort på hånden, og de er gitt oss av forfatteren selv.

Nå har Rubinprosessen et ganske interessant etterspill, en ny variant av outsider-posisjonen. Mykle sluttet slett ikke å skrive etter saken, slik myten går. To av hans aller beste bøker er laget etterpå.

Men han publiserte mindere, det er sant. Derimot finnes det en skjult, eller halvskjult, litterær linje. Brevene til keiseren. Jeg har satt dette samlenavnet på Mykles korrespondanse, det er overskriften på et brev til likningssjefen i Asker, et femtisiders brev der en martret skatteslave prøver å komme overens med sin tid og sin keiser (altså likningssjefen), ved å skrive om "alt".

Likningssjefen i Asker er "knagg for min dikterkappe." Han er det som får lese den nye Mykle, mer høystemt, morsommere, og mer hemningsløs enn noen gang før. Han er det som får høre Mykles enlinjete dikt, på engelsk. ("Det største spenn jeg noensinne har slått, den største sammenheng jeg noensinne har skuet, har jeg uttrykt i det eneste dikt jeg noensinne har laget, og som samtidig er verdens minste. Det er på bare én linje.") Diktet kan dessverre ikke trykkes her, forfatteren har satt en pris på en million pund sterling for offentliggjøring.

For alle Mykles lesere er det mer enn trist at brevene aldri er blitt publisert. De utgjør en gren av forfatterskapet som forlenger og uttdyper ett av aspektene han har kretset om fra debuten: Mannen som stiller seg utenfor. Mannen som konsekvent ser tingene på sin måte, uavhengig av hva makten, tradisjonen og vanen tilsier, og i retur krever å bli behandlet som et individ, ikke som en del av en masse. Til likningssjefen skriver han og ber dem "sette et lys-signal, f.eks. en rød, trekantet stjerne, ved mitt datakort, eller utstyre det med et lyd-signal, som sier "Grr!" eller "Holdt!" i samme øyeblikk man rører ved det - et elektrisk støt kan også gjøre nytten - på det at enhver som ser eller hører eller rører mitt kort, skal vite at det her dreier seg om en meget spesiell person."

Det dreier seg altså ikke om noe generelt samfunnsmessig opprør. Mykle kjører sitt eget løp. Den sak han taler er hans egen, ikke på vegne av noen. Selv når han skriver til Arbeiderpartiet og aksepter - dersom de skulle ønske å utnevne ham - jobben som kombinert krigs- og kulturminister, er det ikke politiske hensyn som ligger ham på hjertet. "Mine kvalifikasjoner? Jeg har aldri sett innsiden av et departement, langt mindre to, hvilket gir meg en uhøytidelig styrke og selvfølgelighet; jeg ville gå inn i rollen som dobbeltminister med samme letthet som jeg hver morgen hopper i mine tøfler. Jeg er den største dikter i verden..."

Det er selvsentrert inntil det paranoide. Og selvironisk inntil det uangripelige.

På femtitallet var Mykle - ikke bare hans verk, men også hans person - gjort til sentrum i den aksen et helt folks moraloppfatning skulle dreie en halv gang rundt. Han benytter sekstitallet til å bygge en plattform som er helt og fullt hans egen. Han nekter å spille med. Han har landets høyeste utdannelse (med glitrende karakterer) i økonomi, og postulerer at han nekter å forholde seg til statens "gummitall". ("Har De prøvd å skrive med et gummisverd hengende over hodet?") Hans grenseløse fascinasjon og kjærlighet til landet, til Norge, er ikke svekket, snarere tvert imot. "Norge er verdens beste land...Sandelig: Hadde ikke Bjørnson skrevet "Ja vi elsker dette landet, så hadde jeg gjort det," sier han. Og et annet sted: "Norge er viktig....En gang Wergeland skulle gi den store formel, ropte han: "Norge, Friheten, Stjernene!"; og den formelen gjelder ikke bare i en tid med kamp for nasjonal frigjøring, den gjelder alltid. Den dikter som ikke elsker sitt land, er ingen dikter i det hele tatt. (Og enhver revolusjon, den være seg fransk eller russisk, som ikke inkluderer fedrelandet i sin maksime, blir før eller senere nødt til å snu og vende tilbake til utgangspunktet, til kilden...) Når jeg engang dør, skal likfølget kjenne en egen lukt i kapellet, lukten av det hellige; på et annet sted av jorden kan det ha vært lukten av usyret brød, - i min begravelse skal det være lukten av nystekt potetkake."

Agnar Mykles begeistring for Norge ser ut til å være ubegrenset. Ved enhver anledning vender han tilbake til det: Norge er verdens beste land. I og for seg er ikke denne evige kretsingen rundt Norge og det norske ny hos ham. Både Sangen om den røde rubin og Lasso rundt fru Luna er først og fremst bøker om landet. Det nye er Mykles egen rolle. Han stiller seg utenfor nå. Vil ikke bli diskutert, vil ikke diskutere, i alle fall ikke på andres premisser.

"Kunsten? Vår tids drama utspilles ikke lenger på scenen mellom Othello og Desdemona, men mellom kunstneren og systemet," sier han i et brev til Oslo Nye i forbindelse med oppsetningen av dukketeaterstykket Ali Baba Og De Førti Røverne. Og i dette dramaet spiller Mykle sin rolle - kunstnerens - med full kraft. Han tar i sine kjempebrev rollen som kommentator, tolker og profet. Han stiller seg utenfor enhver kodeks, enhver retning. Han er pånytt outsideren som prøver å tolke, prøver å beskrive.

Og nettop i denne outsiderrollen er det at forfatteren og verket pånytt braker ihop