Det er bare å lukke øynene og begynne å grue seg. I morgen kommer Bill. Det kan selvfølgelig være ille nok med en sigarrøykende, ikke-inhalerende jazz-saksofonist i spissen for sju-åttehundre byråkrater og sikkerhetsfolk på low-fat diett (alle amerikanske japper er det), men det skal vel være til å bære. Vi har systematisk og frivillig lagt oss under amerikansk overherredømme på alle kulturelle og politiske arenaer, vi tåler vel altids et besøk av sjefen sjøl.

Likeledes står vi ganske sikkert over at besøket vil bli formidlet oss som en flom av uvesentlig tullprat, vi kommer til å høre om hva mannen spiste (low fat, you bet), hva han sa – eller ikke sa – til værelsepiken, om han husker – eller ikke husker – hvordan været var da han var på besøk sist, om han benyttet – eller ikke benyttet – flygelet i kongesuiten på Oslo Plaza, samt hva han spilte. VG kommer til å trykke WELCOME BILL over hele førstesiden, som for øvrig blir prydet med et digert amerikansk flagg, og en sigar. Pussig nok – og til stor forundring i redaksjonene – vil desken på Dagbladet ha hatt akkurat samme idé, bortsett fra det med sigaren.

Frasen "verdens mektigste mann" vil – forsiktig anslått – stå på trykk 23487 ganger i løpet av de neste tre døgn. De vil praktisk talt hver gang speile skribentens fasinasjon for maktens stråleglans, ikke maktens alvor, maktens ansvar, og i hvert fall ikke maktens konsekvenser. Ingen kommer til å være mer fraværende i neste ukes medijippo enn for eksempel barna i Bagdad, som takket være stivbeintheten som omgir denne makten, er avskåret fra medisiner og spedbarngrøt. Til gjengjeld kommer VG til å trykke slottsmenyen, med presidentens vinvalg som tillegg. Dagbladet kommer selvfølgelig til å gjøre nøyaktig det samme, men fordelen ved en diffrensiert presse vil likevel være synlig; den ene kommer nemlig til å gjengi menyen i faksimile, den andre med Stars and stripes som bakgrunn. Spenningen ligger i å se hvem som velger hvilken løsning.

Det spiller liten rolle. Allerede 38. gang frasen om verdens mektigste brukes, vil den nemlig ha blitt meningsløs og intetsigende, de resterende 23449 tilfellene vil bare være en berusende gjentakelse; som for å understreke det fantastiske, det utrolige og besettende: Han er HER. Han snakker til OSS. Egentlig skal dette nemlig slett ikke handle om Bill Clinton. Og i hvert fall ikke om Midtøsten. Det skal, som alltid, handle om oss.

Den skal bli nok en bekreftelse på vår egen betydning og store innflytelse; myten vi allerede er i ferd med å snekre sammen: De har kranglet der nede siden sivilisasjonenes fødsel for en 10.000 år siden. Først da nordmennene kom på banen ble det fred. Og da verdens mektigste skulle gi sitt besyv med, måtte han til Oslo og snakke med Bondevik først. Skulle bare mangle.

Det finnes femti ganger så mange homofile i verden som det finnes nordmenn. Det finnes tjuefem ganger så mange frimerkesamlere i verden som det finnes nordmenn. Det finnes over dobbelt så mange madegassere i verden som det finnes nordmenn. Og det er vel også grunn til å tro at det finnes flere transvestitter enn nordmenn i verden. Det er alt sammen betydningsløse, irrelevante detaljinnvendinger. De tilhører ikke verdens viktigste gruppe: Vår. Derfor kommer det til å være en tydelig undertone i alt som skrives rundt presidentbesøket; i virkeligheten er det han som skal føle seg beæret over å få møte oss.

Da hans kone (av en eller annen gunn kunne han ikke kome selv) var her på en lynvisitt under OL i 1994, ble dette åpenbare faktum presisert i landets største avis. Det gjengis her som et eksempel på norsk selvinnsikt, med anbefalling om at VG får det oversatt til Bill, ifall poenget ikke sank godt nok ned i Hillary sist:

"Vi var som innenfor himmelporten. Vi som var i det vintereksotiske rike...Aldri har verden sett noe vakrere. Hver og en av oss var et stykke Norge...’Great!’ sa amerikaneren ved siden av meg da det første telemarksfølget slapp seg utfor det hengebratte unnarennet i morgedalsantrekk. Jeg smilte stolt, men syntes synd på ham. Han var ikke virkelig innenfor denne gleden. Jeg følte selv ord ble fattige, men rikdommen spredte seg til hver eneste celle i meg. Jeg følte hvordan denne nasjonen hevet seg til høyder ingen kan måle seg med..."

Det er fire år siden, og det handlet om et skirenn. Siden har landet blitt rikere, innflytelsen større, og godheten har bare økt. Dessuten handler det denne gang om krig og fred.

Det er bare å grue seg.