FRANKFURT (Den internasjonale bokmessen): Nå kan jeg vel innrømme det: Jeg lærte aldri gamalnorsk. Det kreves ydmykhet for å nærme seg et språk man tror er dødt. En altfor snill sensor lot det skinne gjennom at det var verst for meg selv, og aksepterte noen haltende oversettelser fra Njåls saga som gjodkjent. En halvtime etter at jeg forlot eksamenslokalet, rant bøyningsformer og kasus ut av hukommelsen og var tapt for godt. "Slik knyttneven forsvinner når man åpner hånden," som Raymond Chandler sier.

Av et halvt års møysommelig pugging står bare en ufortjent karakter tilbake. Og et øyeblikks overraskelse: "Sigrun var god mot meg i Stockholm." Oversettelsen av en runeinnskrift, funnet på en liten plankebit under noen hustufter fra årtusenets begynnelse, og avbildet i en lærebok for universitetet ved det samme tusenårets slutt. Jeg har ganske sikkert sitert det helt galt. Hukommelsen er like flyktig som skriften er fast. Men det var hverken den akademiske tolkningen av ripene i treverket, eller det pussige ved at en eller annen skriftkyndig valgte en så privat liten sak som sin gave til historien, som slo meg, nesten som en trolldom. Det var at en tjueåring på et bibliotek kunne sende et innforstått smil ned gjennom århundrene, og blunke til en jevngammel, tapt i historiens mørke: "Artig for deg det, kompis," sa jeg lavt ut i den halvtomme lesesalen.

De sju skrytende ordene fra en nyelsket runespikker kommer tilbake når jeg står omgitt av ord i et omfang han ikke ville kunne forestille seg.

Midt i Europa, og halvveis i bokhøsten, er den årlige gigantmarkeringen av det skrevne ord plassert. En forvokst, bulemisk fråtsing i trykksverte mellom stive permer.

Ingen steder i verden er skriftkulturen så overveldende og voldsomt tilstede. Aldri viser den seg så mangfoldig, så absurd, så grenseløst pratsom. Her er bøker som får plass på et frimerke (deriblant en utgave av "Faust" – selges med forstørrelsesglass) og bøker man kan vandre inn i – bokstavelig talt. Bøker som er til å leke med, til å spise (!) eller til å bære på hodet. Deler man ut alle de trykte ordene som finnes her ville det bli mer enn sju til hver og en av klodens befolkning. Det er en bokelskers våte drøm, eller hans grusomste mareritt. Frykten for det som er for mye.

Det finnes et bilde fra et av bokmessens aller første år, rett etter krigen. Frankfurt var utbombet, og festmiddagen ble holdt i en av de få større bygningene som sto uskadd tilbake – det naturhistoriske museet. Fotografiet av ruinbyens feststemte forleggere omgitt av dinosaurskjelletter er nærmest plagsomt symbolmettet. Byen er brent, kontinentet revnet, og fortidslevningene samler seg etter katastrofen.

Det underligste er likevel at det ser så ytterst passende ut. Bokfolket smiler og ler og hever muntert glassene mot sine utryddede artsfeller som om de aksepterte at all skriftforvaltning ligger arkeologien nær.

I og for seg er det passende nok. De aller fleste litterater er i sin natur dypt konservative. Spør man en forlegger om fremtidsutsiktene, vil han praktisk talt alltid begynne med å peke på farene ved en mulig forandring. Og gjør han det ikke, setter han sin kulturelle dyd i fare. Den som finner på for mye nytt, risikerer å ødelegge noe gammelt. Det henger selvfølgelig sammen med respekt for tradisjoner. Men det ligger også innebygget i selve faget; skriften viser sin styrke – ikke ved å tilpasse seg øyeblikket, men ved å holde det uforandelig fast.

Derfor er også frykten for at boka skal tape mot andre, mer tidstilpassede øyeblikksmedier så misforstått. Skriften vinner – ikke ved å vise det som er, men ved å vise det som var, da det ble skrevet. I en tid da hendelser blir fortid nesten før de er ferdig med å være nåtid, trenger vi historien like meget – eller mer – enn vi trenger fremtidsvisjonene.

Ordene behøver ikke tilpasse seg, de kan bare ligge stille og vente på en leser, om det så må gå mesteparten av et årtusen. Derfor kan forleggere til alle tider trygt skåle med dinosaurene. Tiden løper ikke fra ordene. Den løper dem i møte.