I den polske byen Oswiecim krangles det om et diskotek. Det var siste ukes mest tankevekkende og minst mediefokuserte hendelse. Jeg har vært i Oswiecim. Det er ikke mye til by. En liten industribebyggelse – fremdeles sterkt preget av tungvint kommunistisk planlegging, noen moderne supermarkeder, store og kjedelige boligblokker fra femtitallet, og småbyenes evig monotone villabebyggelse. Og jernbane, selvfølgelig. Jeg holdt nesten på å glemme jernbanen. Endestasjon. Sporet stanser der, i Oswiecim, midt ute på det polske slettelandet.

Sant nok; det høres ikke særlig minneverdig ut. Likevel er det få steder i verden der det er så mye å huske. Selv husker jeg best av alt en pikeflette. Så mange, så overveldende, så alt-tilstedeværende og så blytunge er minnene i Oswiecim, at en enkelt flette har vekt nok. Legger man den i en vektskål, kan man dynge opp med regnskapet for en hel sivilisasjon på den andre siden. Det hjelper ikke.

Jeg kom til å tenke på fletten, da jeg leste den vesle avisnotisen om diskoteket. "Myndigheterna i Oswiecim hade godkänt planerna på ett diskotek i ett lager... myndigheterna hävdade att lagerbyggnaden inte omfattades av byggnadsförbud och att planerna därför inte kunde stoppas," sto det i det svenske Aftonbladet. Også i dette likner altså byen på utallige andre europeiske industristeder; gamle verkstedsbygg forvandles til underholdningsinstitusjoner. Men nettop i dette lageret lå den ubetydelige hårlokken en gang, før den havnet på museum. Den var på vei til å bli industriprodukt. Madrassfyll.

Polsk er et snurrig språk, og det er ikke lett for andre enn de innfødte å ta den kompliserte bokstavkombinasjonen Oswiecim i munnen. Andre folkeslag har gitt byen andre navn. På tysk ble det Auschwitz.

Ingen som har vært der glemmer dette bildet: Et fjell av hår. Det er umulig helt ut å få hjernen til å gripe den menneskemengden man må snauklippe for å fylle et rom. Tallet, kanskje, men ikke ansiktene under hårfestet. Ikke livene deres. Ikke at denne voldsomme hårmengden – nok til å hardstappe Gud vet hvor mange madrasser – det er bare en ørliten del av hva det engang har vært. Det er vel derfor øynene glir ned til den vesle fletten som ligger tilfeldig slengt på siden av haugen. Kappet ved roten. Hun må ha hatt to, tenker man automatisk. To småpikefletter, en på hver side, satt opp av moren hennes samme morgen.

Her kneler tanken under sin egen tyngde, og man vet at hele livet kommer bildet av denne lille hårpisken til å sitte spikret i hjernen. At ikke bare historiebøkene, men også dagsavisene må forstås i lys av dette bildet; en mor som grer datterens hår og strammer flettene skikkelig til. De skal sitte ordentlig, hele dagen.

Seksti år senere er den like stram.

"Enligt den polska televisionen var motiveringen för tillståndet att byggnaden ligger utanför det skyddade område där lägret låg. Under kriget förvarades inte bara offrens tillhörigheter utan också säckar med deras avklippta hår i lagerbyggnaden."

Man kunne – i et slags desperat forsvar – si at det er riktig. Det er den eneste måten å overvinne dette på, komme videre, omsider gi livet en sjanse til å vinne på barbariets kontinent. La ungdommen danse og møtes to og to i krokene. Et stjålent kyss i halvmørket er det eneste som er stort nok og vakkert nok til å veie opp for et tonn med hår.

Likevel er det godt at byrådet til slutt ga etter for protestene fra jødiske organisasjoner, polske motstandsfolk og ungdomsorganisasjoner og stanset planene. Bildet er nemlig ikke til å bære. Det er et alt for rammende, alt for eksakt, alt for presist uttrykk for livet i det nordlige Europa i 1999. Paralellene er rett og slett for påfallende.

Da verden opplevde et folkemord på en øy i Stillehavet for et par uker siden, rant norske aviser over av reportasjer fra en annen øy, noen mil lenger nord. Vi har nemlig en selskapslek av et TV-program gående derfra, og Robinsonaden vil alltid være mer fengslende enn Øst-Timor. For øyeblikket pågår det et hundretalls kriger i verden. Selv kjenner jeg handlingsgangen i flere såpeserier enn væpnede konflikter. Vi husker hvor mange doer milliardærene har på hyttene sine, men har glemt hvor mange torturofre det er i Tibet. Det sier sitt, alt sammen. Men aldri kan det sies bedre enn dette:

Vi er på diskotek i Auschwitz.