Denne uka kom en av årets mest spennende bøker. Den er på 632 digre, tettskrevne sider fulle av fascinerende prosa. Ikke bare er den velskrevet; som all stor litteratur er den vanvittig ambisiøs. Sommerens kulturdebatanter kan si hva de vil. Viktig litteratur har alltid hatt som siktemål å forandre verden. Ukas bok vil intet mindre enn å endre vår vår tenkemåte og nasjonens grunnvoll. Mindre kan det ikke gjøres. Selv om tittelen – "NOU 1999:27 (med særskilte vedlegg)" – virker lite fengslende, bør ingen la seg skremme: Det vil være noe nær en skandale om ikke yttringsfrihetskommisjonens utredning blir lest og diskutert så busta fyker, av både ytrere og lyttere.

Så tvers gjennom ’godt’ er dette skrftstykket, og så fullt av spennende detaljer, at det nesten er farlig. Vi risikerer å miste selve den diskusjonen det inviterers til, dels i tam beundring over arbeidet som er nedlagt, dels i en masse småkrangler. Selve åpningen av boken (som også er konklusjonen), fanfaren og crescendoet: Vår kommende grunnlovsparagraf 100, kan risikerere å koke bort i en kål av porno på kino og ærekrenkelser fremsatt i god eller dårlig tro.

Trykkefrihetsparagrafen er etterhvert en så sentral del av vårt selvbilde og vår tenkemåte, at meninger og tanker rundt den ikke kan forbeholdes jurister eller statsvitere, tvert imot bør amatørene kaste seg innpå. Dette prinsippstandpunktet er den eneste grunnen til at jeg tør, selv uten å ha lest utredningen ferdig. Jeg støtter meg på en overkrigskommisar som jeg også bare har lest i utdrag. Han het Sebbelow, og det er alt jeg vet om ham, i tillegg til at han satt på Eidsvoll i 1814 og var med på diskusjonen om vår nåværende paragraf.

Det er noe til diskusjon! Man kan si mye pent om de siste dagers debatt, men de kommer ikke et øyeblikk opp mot Eidsvoldsmennene, hverken i refleksjon eller retorisk sprengkraft. Riktignok slår representanten Gyllembourg-Ehrensvärd lett oppgitt fast "At bestemme Grændserne for denne Frihed, er et Problem der er over min Speculations-Evne", allerede i sitt innlegg som betegnede nok bærer betegnelsen Lidet politisk Ruskumsnusk, men det er nok av de som forsøker. Det er nemlig minst to veier å gå, for den som vil forsvare retten til å åpne munnen. Den ene leder mot det som er godt for samfunnet, for demokratiet, for staten. Jo flere som snakker, dess bedre og er det, ikke minst for den som bestemmer. "Trykkefrihed hæver hvert skjult Suk til en høi røst, den er en Skole for Folkets Opdragelse", slår Grev Holstein-Holsteinborg fast, og hva mer er: "En mægtig, en ærverdig Ret, er Trykkefriheden, hvorved hver Borger sættes i stand til at forelægge sine Klager, ei blot for Regenten og Folks-Representantene, men for hele Publikum. Den befrier Regenterne for den Taage af Majestæt, som mørkner deres Øine..." Altså: Skal makten ut av tåka, må det være noen der til å si fra. Holstein-Holsteinborgs innlegg Om Fornuftens uindskrænkede Brug oppsummerer bedre enn noe nytten ved frisk og fri tale. Det er godt for samfunnet

Overkrigskommisær Sebbelow (min mann) holder seg unna regentens tåke. Han går direkte på retten til å gripe ordet: "Denne Frihed har Mennesket ikke af Naade, men af en fuldkommen medfødt, vedhengende og umistelig Ret.... For Borgeren er Skriveferdigheden ... det Palladium som værner om alle deres øvrige Rettigheder, og det eneste sikreste Skjold for Undertrykkelse og Fornærmelse ovenfra."

Det er ikke likegyldig om man velger Sebbelow eller Holsteinborg. I alle fall ikke når vi skal inn i det politiske ruskomsnusk, og se hvor rettens grenser går. Hvis trykkefriheten først og fremst er nyttig for regenten (eller samfunnet, som vi kaller ham nå for tiden), går dens yttergrenser ved hva samfunnet trenger. Hvis den derimot er medfødt, som retten til å puste, er det som med andre menneskeretter, grensen går ved andre. Eller som Nicolai Wergeland (åpenbart en Sebbelow-kompis) sier: "Enhver staaer Loven til asvar for hvad han i Tale eller Skrift forbryder mod samme ved Krænkelse af andres Menneske- og Borger-Rettigheder."

Jo mindre man sier om loven, jo mer blir det som er lov. Alt som ikke er presisert er tillatt. Derfor bør vi løfte øyebrynet når paragraf hundre er blitt lenger. Og se om ikke Ytringsfrihetskommisjonen har tatt en sjans de ikke tok på Eidsvold, de sier – i selve paragrafen – ikke bare at trykkefrihet bør finne sted, men også hvorfor. "Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at have meddelt eller mottaget Oplysninger, ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, demokrati og Indivdets frie meningsdannelse," står det nå. ’Medmindre’ er så pussig plassert at man må lese setningen en trefire ganger for å skjønne den. Det er imidlertid mindre oppsiktvekkende enn at man har valgt ut tre av mange begrunnelser for hvorfor vi har yttringsfrihet. Dette kan da ikke være en utvidelse av yttringsfrihetsbegrepet? Det finnes flere begrunnelser. De kan være uinterressante akkurat her, akkurat nå, men det er liten grunn til å ekskludere den for det.

Rett skal være rett – teksten i utredningen forøvrig åpner for flere tolkninger. Men når man må overgå Gyllembourg-Ehrensvärds speculations-evne og grensene skal trekkes, er det ikke nødvendigvis en fordel å ha valgt overkrigskommisær Sebbelow og naturretten hans vekk.