Historien om det som skjer i Øst-Timor overgår ikke vår fatteevne. Så vant er vi blitt til groteske massedrap, at vi nesten kan forstå det. Nok en oppvisning i grusomhet, nok en serie groteske drap, nok et terrorregime som foretar en stolt nedslakting. Vi kjenner til det, nå.

Hva mer er: Dette har vi visst om. Vi lever i en tid der det er blitt lett å lese gamle aviser. Den som slår seg inn på Aftenpostens internettsider og søker på ord som Indonesia eller Timor, vil få en hærskare treff, nesten hvert eneste viser til en dagsrapport om vold og undertrykkelse gjennom ti år. Voldsspiralens siste omdreining er sjokkerende, men ikke egentlig overraskende.

Vi ser også hva som vil komme; en ny despot vil for en tid fremstå som verdenssamfunnets yndlings-versting, den internasjonale fordømmelsen vil være absolutt og total. Norge vil – som alltid – være helhjertet med i koret. Som alltid vil vi dessuten skape vår egen forhistorie. Var vi kanhende ikke tidlig ute med Nobelprisen? Har vi ikke sagt, gjennom mange år, at dette kom til å gå galt? Er vi ikke, her som over alt ellers, en traust del av klodens samvittighet, en klippe av kompromisløs integritet?

På samme måte som vesten klarte å fortrenge hvem som i sin tid gjorde det mulig for Saddam Hussein å produsere kjemiske terrorvåpen, må selvfølgelig endel skyves bort. Det skal bli mye å glemme denne gangen, særlig for oss. Men vi vil få det til.

Så viselig er det ordnet på Aftenpostens nettsted, at man kan velge hvilken del av avisen man vil se på. Man kan – for eksempel – holde alt annet unna, og bare lete i økonomistoffet. Da fremstår plutselig en ganske annen historie. De drøyt hundre artiklene gjennom de siste fem årene som handler om Indonesia, forteller om dristige satsninger fra Statkraft, Dyno og Saga Petrolium, om møbelproduksjon og malingbedrifter, om driftige nordmenn i østerled som trosser malariamygg og børskriser for å få sine kroner til å yngle under despotenes vinger. Eller, som det står i en artikkel fra 1996: "...mens en fra norsk side de siste årene gjentatte ganger har fordømt Indonesias okkupasjon, og også har kritisert Indonesia for mangel på ytrings- og organisasjonsfrihet og forfølgelse av fagorganiserte og opposisjonelle, har Utenriksdepartementet samtidig lagt alt til rette for norske bedrifter som ønsker å etablere seg i landet."

Dette er en mild og forsiktig måte å uttrykke seg på. Ikke mindre enn femti norske bedrifter har vært med på det indonesiske eventyret. Og de har hatt god hjelp. Ikke bare fra myndighetene i en gjennomkorrupt terrorstat; norske ministre har som alltid stått last og brast med næringslivet. "Lite tyder på at Øst-Timor har stått øverst på hans dagsorden", som det lakonisk het etter Jens Stoltenbergs sjarmtur til området. Øverst og nederst og hele veien på dagsorden sto selvfølgelig penger. Faktisk er det – i hele historien om norsk næringslivs begeistrede satsning på diktaturets profittmuligheter – bare ett alvorlig tilbakeslag. Det kom da den forrige despoten forsvant, hans familie falt i unåde, og det viste seg at norske bedrifter hadde vært mer en rause med korrupsjonspenger.

Den deprimerende historien om Norges Janusansikt – nobelpriser og menneskerttighetsproklamasjoner på den ene side, profitthunger og kynisme på den andre – viser ikke annet enn det vi allerede visste. Moral er noe man snakker om. Penger er noe man snakker med. Og den som trekker det fram i tide og utide, utsetter seg alltid for den samme type kritikk; man fremstår som blind idealist, uten sans for realiteter, uten vilje til å se at man må operere i den verden der vi tross alt befinner oss. Uten evne til å skille kart og terreng. Realitetene, pengene, de økonomiske, uomgjengelige fakta, er det terreng man må bevege seg i. Så får Amnesty og Morten Harket og andre godhjertede hønsehjerner virre rundt med sitt idealisme-kart. I blodbadets time skal vi høre på dem. Men ikke før.

Sammenhengen mellom kart og terreng på Indonesia er intet søkt literært bilde. Det er en ubehagelig realitet. Skal man drive folkemord, er det nemlig greit å ha oversikt over landskapet det foregår i. Dessuten er det penger i det, som i alle ting. I den grad slakterbandene rundt Dilli trenger hjelp til å finne frem, har de nemlig utstyr til hjelp. Som det heter i en gammel NTB-melding vi skal skynde oss å glemme: "Kartoppmålingsfirmaet Blom fikk i 1991 66 millioner kroner i støtte fra UD og NORAD til et prosjekt som innebar kartlegging av Øst-Timor for okkupasjonsmakten Indonesia..."

Det er selvfølgelig latterlig å trekke det frem, nå. Latterlig å si at alle visste, allerede dengang, at vi hadde å gjøre med en brutal okkupasjon. Latterlig å si at norske departementer og norsk næringsliv burde ha tøylet sin profitthunger.

Moral er alltid noe som kommer etterpå. Når det godt og grundig er for sent.