Noen, sannsynligvis i min egen generasjon, er tydeligvis bekymret eller irritert eller begge deler over den begredelige ungdomen. Det forstår jeg av en lang rekke hippe annonser på TV og i avisene der ungdom blir formanet om hvordan det går med den som ikke bruker stemmeretten sin. Han eller hun må pent sitte der på skate-boardet sitt og furte seg inn i neste årtusen – uten å ha fått være med på å bestemme hvor mange containere det skal være på Hjortneskaia. Da skal de nok angre seg. De kan bare ha det så godt. Vi andre, vi ansvarlige som fikk det inn med skolemelken at stemming ikke er rett men plikt, vi kan gå med løftet hode gjennom Oslos gater og vite at det er takket være oss at denne byen ser ut som den gjør.

"Det nytter ikke å løse verdensproblemer på nachspiel, når du overlater valgdagen til Taxi-sjåføren som kjørte deg hjem" står det i annonsene. De er ungdommelige og fine. Rufsete liksom. Politikk er kult, står det mellom linjene. Alle vet jo dessuten at en taxisjåfør som bruker stemmeretten sin, han har innflytelse på verdensproblemene.

Propagandamaskineriet rundt det blinde kravet "bruk stemmeretten" handler ikke et øyeblikk om politikk, det handler om en diffus forpliktelse: Sitt ikke der og sløv, gutt! Gå heller ut og gjør noe fornuftig, ta en tur i skog og mark, spis gulerøtter og putt valgseddelen i urnen. Det gjorde vi da vi var på din alder. Prate politikk på nachspiel – nå har jeg aldri hørt på maken...

Folk på min alder har aldri vært tilfreds med ungdommen. Som Sokrates så helt riktig fastslo 470 år før Kristus: "Våre dagers unge elsker luksus. De har dårlige manerer, forakter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater tøv istedet for å arbeide. De motsier sine foreldre, snakker for mye, fråtser med maten, legger bena på bordet og plager voksne folk." Han hadde ikke engang et reklamebyrå til å si det for seg. Av en eller annen grunn nevnte ikke Sokrates kommunevalget, antakligvis fordi han ikke hadde særlig til overs for demokratiet. Han hadde det for seg at det var riktigere å finne fram til hva som er rett, heller enn å få rett. Derfor brukte han som kjent mye av sin tid til å løse verdensproblemer på nachspiel. Ikke bra.

Nachspielannonsen viser problemet i et nøtteskall. Ingenting tyder nemlig på at dagens unge er uinterresert, de gidder bare ikke velge et politisk parti. Det finnes to mulige forklaringer på dette. Det kan være noe galt med ungdommen, de kan være uansvarlige, dovne pratmakere (slik Sokrates var). Eller – unnskyld den blasfemiske tanken – det kan være noe galt med partipolitikerene. De kan rett og slett være så drepende kjedelige, og de kan frivillig ha gitt fra seg så mye makt til andre, ikke-valgbare instanser, at det virker som om det er revnende likegyldig hvem som sitter ved roret. På en eller annen måte kan den fordervede ungdommen ha fått en formastelig ide om at politikerene ikke er opptatt av politikk.

Ikke skjønner jeg hvor de skulle ha tanken fra. Vår statsminister, for eksempel, er paradeeksempelet på et flittig politisk dyr. I et sekssiders fargeoppslag i VG ("Møt’n Kjell Magne") gir han glimt fra en politikers travle hverdag: "De’ e’ utrulig mange som skriv å’ vil ha autograf. Statsministeren signerer bunkevis med bilder av seg selv hver dag." I reportasjen (som av folkelighetsgrunner delvis er skrevet på en slags dialekt) kan man forøvrig lese at landets fører er familiens postbud og at han inkluderer Molde fotballklubb i sin aftensbønn. Dessuten kan man samme dag (men i en annen avis) lære at han såvisst ikke er noe hengehue. Han skal nemlig – sammen med Wenche Foss og Øyvind Blunck – være med i Tande-P programmet "Høyt skattet", "...et program der vanlige folk "får tilbake" det de har betalt i skatt. Deltagerne kan vinne fra en skattefri dag opptil et helt år med grense på 100.000 kroner for sine kunnskaper om norske stor-kjendiser."

Det spørs om politikkens falitt noen gang i den senere tid har vært stilt mer skamløst til skue enn i dette "NRKs muntre angrep mot norsk skattenivå", som det står. Statskanalen har samarbeidet med Se og Hør (!) for å få saken i boks, og ideen er altså: Skattepengene er urettmessig tatt fra deg, men takket være oss kan du få dem igjen. Skjønt bare om du gjør deg fortjent til det. Ingen er mer fortjent enn den som kan mye om ’storkjendiser’. Statsministeren er med. Kan skjønne han er – det er da bare lek og moro det hele. Signerte bilder deles ut i pausen.

Samme dag kunne man forøvrig lese i avisen at den norske regjering intet kan foreta seg med folkemordet i Indonesia. Handelsavtaler, økonomiske restriksjoner og FN-resolusjoner må vente. Vi har annet å ta oss til.

Man kan undre seg over at et så fornuftig menneske som Sokrates var tvilende til demokratiet. (Det må vel ha vært noen Kjell-Magne-typer på Agora’en.) Men kan noen begripe hvorfor ungdommen, fremfor å stemme, foretrekker å diskutere verden over en øl nattestider? Enda vi har laget en inmari kul annonsekampanje?