"Folket vender Fremskrittspartiet ryggen." Denne gla’nyheten kom midt i uka, og som oppløftende nyheter flest, bør den tas med et par kilo salt. Nærstudium av artikkelen viste nemmelig at "folket" ikke vendte Fremskrittpartiet mere ryggen enn at nitten prosent fremdeles ville gi det sin stemme. Det overskriften viste til, var at åttini prosent på den annen side ikke var uenig i at partiet spredte fremmedfiendlighet og intoleranse. Ni av ti.

Det er så man ser dem stilt opp, ti representative nordmenn og nordkvinner, nasjonen i miniatyr, som en pedagogisk illustrasjon i O-fagsboka: En fiskermann med torsk og garn, en kontordame med briller (av en eller annen grunn er de alltid svaksynte) i skjørt og med en lap-top under armen, en mann med et lite barn (av hensyn til bokens likestillingsaspekt), en dame med kjeledress og skiftenøkkel, en fyr i skinnjakke som representerer ungdommen. Og så videre. Overskrift: "Dette er landet vårt", eller "Samspill og motspill". Så spør man dem, slik avisa gjorde: "Er dere enig i at Fremskrittspartiet sprer intolleranse og fremmedfiendlighet i det norske samfunnet?" Ni hender strekkes i været. Neste spørsmål: "Skal dere stemme på fremskrittspartiet?" To stykker rekker opp hånda igjen.

Altså: En av disse nordmannsprototypene er slikt et erkefjols at han mener begge deler. Han synes det er helt OK å stemme på et parti som sprer inoleranse og fremmedfrykt. Journalistene kaller dette "virkelig oppsiktsvekkende". Antakligvis er det slett ikke det. Antakligvis er det omtrent hva vi kunne vente.

De ti figurene på blankt papir som ’symboliserer mangfoldet i samfunnet vårt’ (slik det ganske sikkert står i den medfølgende lærebokteksten) er selvfølgelig en bløff. Blant annet er ingen av dem overvektige. Alle smiler og ser fornøyde ut. Og ingen av dem er en innsnevret idiot, ser det ut som. Det Dagsavisens utmerkede gallup viser, er mengden innsnevrede idioter i samfunnet; rundt åtte prosent for øyeblikket. Alt tyder på at de i hovedsak stemmer Fremskrittspartiet ikke på tross av, men på grunn av partiets grumsede stupiditet. Jeg synes ikke det er så underlig.

Åtte prosent; det er omtrent like mange nordmenn som i sin tid syntes det ville vært OK om Hitler hadde vunnet. Cirka så mange, ville jeg gjette, som stemmer Fremskrittspartiet i Oppegård i år, uten å klusse på lista. En stødig og evig tilstedeværende tidel; de trenger ikke nødvendigvis være intolerante menneskeforaktere, de er bare alltid parat til å velge den mest sneversynte løsningen. De er få nok til å være betydningsløse og mange nok til å være utslagsgivende. Allerede Lenin sa at ti prosent er nok, og det hadde han rett i. Det er omtrent denne gruppen som holder oppe prestestyret i Iran eller Kinas kommunistiske parti; ekstremitetens maktbase, over alt og i alle samfunn næret av misnøye, kunnskapsløshet og svakt selvbilde.

Man kunne være fristet til å gjøre den samme sosiologiske feilslutningen som disse menneskene gjør hele tiden; å trekke en linje fra gruppen til individet. For åtte prosent drittsekk; det er vel omtrent det vi er, de fleste av oss. Med sånn omtrent en tiendedel av hjernen tror vi ondt om våre medmennesker, vi går ut fra at de er ute etter å svindle og bedra oss, snylte på våre skattepenger og selge oss bedervede grønnsaker.

Spørsmålet er hva vi gjør med det. Man kan leve med å være en tiendedels drittsekk, om man ikke lar tiendedelen vinne. Om man ikke inngår kompromisser med den, forhandler med den og slipper den til. Det er når man anerkjenner sin indre drittsekk og lar ham bestemme handlingene det er fare på ferde. Akkurat som i samfunnet.

At det er, og kommer til og fortsette å være, en åtteprosents-gjeng som synes Vidar Kleppe er klokere enn Nelson Mandela og Øystein Hedstrøm mer rettskaffen enn Ghandi, får vi bare venne oss til. Vi kan til og med fortsette å være et anstendig samfunn likevel. Det vi ikke kan tåle, er når den blir utslagsgivende. Det rituelle oppgjør med Fremskrittspartiet nå under valgkampen er viktig, men nesten hele kobbelet av politikere er ved hver budsjettkorsvei, hver taburettfordeling villig til likevel å høre på dem, ta hensyn til dem og gjøre dem til en del av makten. På den måten risikrer vi å bli en drittsekknasjon, med åtte prosent maktbase.