Onsdag kveld står en mann foran et fotballmål på en øy i Middelhavet. Han skal gjøre noe ubegripelig vanskelig. Mannen har et enormt nervepress på seg. Han skal få alt til å klaffe perfekt, på millimeteren, på mikrosekundet, det må skje i ett kraftfult støt, uten nølen, uten tvil, det er hans eneste mulighet, lagets aller siste sjanse. Han har en kjempeoppgave å gjøre, og ett sekund å gjøre det på.

Torsdag morgen dekker avisene saken. Det er en hendelse stor nok til å ta hele førstesiden: Røkkes største bedrift. En utenforstående – en leser som ikke kom fra planeten Norge – ville selvfølgelig trodd denne Røkke var mannen som skjøt. Om ikke, så kanhende treneren, den som hadde gjort idrettsprestasjonen mulig, eller kanskje – til nød – en lagkamerat. En nordmann ville kunne forklare at nei, selvfølgelig ikke. Ikke her, ikke nå. Den som gjorde bedriften, var han som betalte.

Vi har forandret tenkemåte her i landet. Skjelden har det vært så synlig som sist uke. Ikke fordi det ble så til de grader hamret inn i oss at straffeskuddet på Mallorca var en pengeplassering, verd tredve millioner kroner. Ikke fordi fargebildet av den jublende Røkke som proklamerte at "i kveld sitter alle kredittkort løst", ved en tilfeldighet var flankert av en prunkløs annonse for Frelsesarmeens klesutsalg for ubemidlede : "Fretex – velsignet billig". Ikke engang fordi det meste av medieoppmerksomheten rundt mannen denne uken var knyttet til noe helt annet; en tvisom finanstransaksjon for å berike seg på andre menneskers bekostning.

Men fordi det så åpenbart blir som han vil. Det er noe hjelpeløst, nesten stakkarslig, i alle de hoderystende kommentarene fra næringslivsfolk og toppolitikere som antyder at nå er det snart nok, han burde virkelig ikke behandle landets største industrikonsern slik sultanen av Brunei behandler nasjonalformuen: Som sin private pengebinge. Det er da uforskammet, er det ikke?

Røkke kommer sikkert til å få hele Aker. Alt sammen. Og han kommer helt sikkert til å bruke det til det eneste han kan, det han har investert hele sitt talent i: Å overføre penger fra fellesskapet til seg selv. Noe annet program finnes ikke, det er den eneste meningen med alt han foretar seg, og han gidder ikke engang legge skjul på det. Han synes ikke det er noe betenkelig heller; spillet har fra første stund av hatt ett, og bare ett mål: Bli rik. Han er den beste spilleren, derfor blir han rikest.

En eller annen måtte jo være flinkest. Det fascinerende er ikke at det finnes en vinner, men at hele samfunnsmaskineriet ser ut til å akseptere selve kappløpet. De som nå står frem og later som om de er forbauset, er de samme som ivrig, og gjennom flere tiår har messet på et og samme mantra: Det er ingen skam å tenke bare på penger. Den som får makt, har rett. Alt som skjer er nødvendig, utfra pengenes innebygde, selvforklarende logikk. Kapitalopphopning har i vårt samfunn nøyaktig samme plass som "Gud" hadde i middelalderen, - det udiskutable premiss vi alle må bøye oss for.

Denne absurde tenkning er (om man går den nærmere etter i sømmene) middelalderskolastisk også i det at den slutter i ring: Hvorfor er penger det viktigste av alt? Fordi alt avhenger av pengene. Hvorfor lar vi alt avhenge av penger? Osv.

Derfor er det logisk nok, at Røkke – selv etter å ha manipulert bort skatteinntekter i milliardklassen – blir en folkehelt for mennesker som sliter tungt med å betale skatt på sine surt opptjente småslanter. Han fremstår jo bare som flink, når han ikke betaler. Når den høyeste dyd er å bli rik, blir den som sløser bort penger på fellesskapet en dust. Det ser helt riktig ut, at en idiot-sport som går ut på å kjøre fort med påhengsmotor, utvikler beundring. Endelig en ekte idrett for vår tid: Den rikeste vinner.

Og det er helt korrekt at mannen med ballen på straffesparkmerket er en statist. Han spiller jo bare fotball.