Siste pult på vindusrekka

Vi er lei av det allerede. Lei av at politikerne liksom plutselig har oppdaget det foreldrene har visst i snart tjue år – å besøke en norsk skole er en utflukt til femtitallet. Den imponerende nøysomheten, lærerstandens evige og heroiske kamp mot budsjetter, tid, rampunger og gjenstridige foreldre, de overfylte klasserommene, svettelukten i gymsalen, – det er noe fattigslig over det hele; noe som gir inntrykk av at idet man går gjennom en skoleport har man med ett forlatt turbokapitalismens høyborg og vent tilbake til de småskårnes kongerike.

I et land der økonomi, transport, tunellbygging, rolex-salg, såpeserieproduksjon og sandvolleyball er drevet opp til perfeksjon, ligger undervisningssektoren og dupper i et dødvann, lavere prioritert enn kabelfjernsyn eller femtedivisjonsfotball. Dette er opplagt, det er gammelkjent og kjedelig kunnskap, det virker like inspirerende som en middels heimstadlæretime å få det repetert.

Derfor blir det menisngsløse velgerfrieri som foregår rundt undervisningen i denne valgkampen hult og dumt; men først og fremst fantasiløst. Ganske særlig fordi hele skoleklassen av politikere nekter å besvare oppgaven; hva i all verden kan være galt med norsk skole? De sitter som en gjeng dukser i et klasserom, tygger på blyanten og forsøker – på duksens vis – å gi et svar som tilfredsstiller, uten å forplikte.

De fleste som har barn i småskolen har sittet på et foreldremøte og undret seg over det samme. Hva i all verden kan være galt? Vi har tredd våre alt for store kropper ned på en liten pult, tredve digre mennesker i et rom der luften blir tung å puste i etter ti minutter. En ung og idealistisk lærer har delt ut noen papirer der han ber oss notere på baksiden, så slipper han å ta av papirbudsjettet. Dessuten – hvis folk har med egen penn, er det fint.

Der sitter vi, med medbragt penn og tenker at noe er angivelig galt i norsk skole. Læreren er dyktig nok – han finner seg sikkert i å tjene en tredjedel av sine jevnaldrene i ennå noen år, så lenge han har det privilegium å være sammen med gullungene våre. Vi fester blikket på en sprekk i veggen og undrer oss på hva løsningen monne være, mens vi filosoferer over at det hederskronede begrep "stensilmaskin" ikke forsvant sammen med ord som "sveivegramofon" eller "kurerradio".

Deretter tenker vi på politikerenes løsninger. Feilen er at likhetstanken ikke er ute av skolen, sier Høyre. Det er de flinke det er synd på. Det er pussig, men vi har en diffus følelse av at det ikke er stjerneelevene læreren er engstelig for når hun går gjennom vanskeligheter i klassen. Mer noe med helheten. Slik tilfellet er i et klasserom, blir blikket dratt mot vinduet. Det går en vei utenfor. Skal tro hvor mye asfaltert autostrada en skole koster? tenker vi plutselig, gjør noen anslag. To, kanskje tre meter Europavei.

"Feilen er mangel på disiplin, for få karakterer og for lite oppdragelse." Særlig. Vi har da vel for svarte svingende gått på skolen selv. Karakterer lærer oss å oppfylle karakterkrav. Punktum. Dessuten gjør de folk fantasiløse. Akkurat så fantasiløse at alle sier det samme. Skal man si helse og eldre, sier man det. Skal man si undervisning, sier man det. Hva for slags puggeskole har de gått på, partilederne? Det eneste de kan er å terpe en utennatlært lekse.

Vi ser oss om i klasserommet og forsøker å tenke på Den Gode Pedagog. Noen av oss har vært borti henne, en gang i løpet av en alt for lang skoletid. Hun som fikk smuglet inn at trikset var: Ikke å svare på det man ble spurt om, men å finne svaret på spørsmålet bakenfor.

Men denne gangen er det tydeligvis alt for vanskelig. Læreren der oppe spør om det er OK at foreldrene spytter i litt til en tur til Naturhistorisk museum. Dessuten; om noen av oss kunne bli med, - det blir litt mye med tredve uregjerlige unger alene på bytur. Selvfølgelig.

Hva kan det være norsk skole mangler? I Oslo har byrådslederen foreslått en kontrakt mellom hjem og skole. Et signert dokument; da blir det nok sving på sakene. Kanskje er det svaret?

Til slutt må vi gi opp, og gå over til hyggepraten etterpå. (Vi har med egen kaffe – det skulle tatt seg ut å loppe skolen for næringsmidler.) Neste foreldremøte er etter valgkampen. Innen den tid er spørsmålet glemt. Svaret også.