Høyesterett i plenum. Søtten kappekledte dommere (vanligvis klarer man seg med et utvalg), og riksadvokaten som aktor. Mer seriøst, mer dramatisk prinsippielt blir det ikke her til lands. Det er alvorstungt. Det signaliserer viktighet. Og det er sjeldent.

Forrige gang de var samlet i plenum med riksadvokaten som aktor, var det for å avgjøre om det skulle være tillatt å skrive romaner om slikking av kjønnsorganer. Siden den tid - og det er mer enn førti år siden - har kriminaliteten bølget over landet, spioner har drevet sitt lyssky spill fulgt av dramatiske avsløringer, korrupsjonen har florert på parkettbelagte gulv i våre største konserner, narkotika har blitt lastet med semitrailere over grensen, telefoner har blitt tappet, sprøyter har blitt satt, spedbarn er blitt etterlatt på trapper, utallige uskyldige liv er falt for morderhånd, og ufattelige beløp har havnet i de urettferdiges lommer. Intet av dette har gjort det nødvendig å etablere rettsystemets mest alvorstyngede konstellasjon: Våre mest strålende juridiske ekspertise i samme sal, personlig kiv og krangel feid under teppet så godt det lar seg gjøre, og all oppmerksomhet rettet mot samme spørsmål. Før nå. Før en tullebukk slipper ut av seg et fyllerap av et partiprogram om at svartinger må steriliseres.

Kjønnsorganer og doveggrasisme. Det er så en lekmann umiddelbart undrer seg over om det er en slags automatikk her: Problemstillingene må drives til dusteriets yttergrense før toppen av samfunnspyramiden lar seg engasjere i fullskalaformat.

Men sammenhengene mellom Myklesaken og Kjuus-saken er både færre og anderledes enn man ved første øyekast skulle tro. Det er besnærende å legge de to sakene ved siden av hverandre, ikke minst for yttringsfrihetens fortropper, de som liker å karakterisere sitt forsvar for vestens rådende faneverdi som ‘kompromissløst’. Spørsmålet er bare om kompromissløshet er det smarteste å møte verden med i slike spørsmål. All frihet, også friheten til å la seg høre, er relativ. Og det i en grad så man kunne være fristet til å fremsette en maksime: Fordi det er en frihet, er den begrenset. Og fordi den har grenser er det en frihet. Bare i nærheten av retorikkens absolutte nullpunkt; den politiske svada, er det mulig å hevde ting som at ‘vi’ (i motsetning til ‘andre’) ‘har’ yttringsfrihet, på samme måte som vi har kalde vintre eller regulert arbeidstid. Vi har en variant av frihet, skiftende med tid og emne. Dagens grenser gjør det for eksempel forbudt å si at Kjuus er en ekkel slimklump, derfor sier jeg det heller ikke, og jeg opplever det ikke et øyeblikk som et yttringsfrihetsovergrep at dette utsagnet er nektet meg. Tvert imot, jeg aksepterer at her har vi satt grensen, ikke i forakt for, men i respekt for ytringers verdi.

Mykle sa noe som noen dengang mente han ikke burde ha lov til å si. Kjuus sier noe som noen nå mener han ikke bør ha lov til å si. Men her slutter også all likhet. For den som aksepterer at all lovgivning har et verdigrunnlag må også spørre seg hvilke verdier forbudene avslører. Man må rett og slett gå bak, og stille spørsmålet: Hva er det godt for? Og mens Myklesaken endte opp i en konklusjon om at tiden hadde kommet, man kunne faktisk begynne å tillate seg å bruke også sitt kjønn til å beskrive sin kjærlighet, vil Kjuussaken ende opp i en avgjørelse om tiden har kommet til at vi kan bruke vår dumhet til å beskrive vårt hat. Slik; i hva vi aksepterer og hva vi avviser, avslører vi hvem vi er.

Selvfølgelig vil vi helst være noen som aksepterer mest mulig. Også av det vi ikke liker. Men vil vi være noen som aksepterer alt? Og hva er det i såfall som ikke innbefattes i dette ‘alt’? Er det for eksempel andre menneskers manglende rett til forplantning? Til å ha en kropp?

Mer som en følge av en usedvanlig velutviklet sans for prinsipper enn ved et tilfelle, viser de to plenumssakene i Høyesterett vannskiller i våre oppfatninger om oss selv. En gang i løpet av femtitallet skjedde det et paradigmeskifte, en forskjell i oppfatningen om hva man kunne snakke om og hva man ikke kunne snakke om, hva som hørte hviskningen og hva som hørte offentligheten til. Overgangen var så vanskelig, og endringen så nødvendig, at rikets øverste domstol måtte inn og avgjøre spørsmålet. Og det er her sammenlikningen begynner å bli ubehagelig. For også nå skjer det en endring i hva vi regner som offentlighetens områder. Hva vi kan tillate oss å gjøre til del av det mangfoldige bildet som er "oss". Det var ikke oss, i alle fall ønsket vi ikke det skulle være slik, å beskrive andres barn som kryp man burde gjelle. Men i den ubehagelige krigen som er i gang der ute, er det blitt mer og mer stuerent å bevege seg langsomt i retning av et standpunkt som går ut på at først og fremst er "de" et problem. Og har man først akseptert den synsvinkelen på andre, er forskjellige løsninger på problemet noe som må drøftes. En vanskelighet må løses, eventuelt stanses. Eventuelt utryddes.

Det var ikke Kjuus som begynnte å gjøre det vanlig å se på sine medmennesker - ikke som mennesker men som trøbbel. Det var ikke Mykle som begynnte å se på kjærligheten som en vakker selvfølgelighet heller. Signalene kom, alle steds fra, og samtidig. Men det er når slikt skjer, når bildet er i umerkelig endring, at noen må aksle seg oppgaven å trekke endringens yttergrense.

Det er når kroppene våre trekkes inn vi ser hvordan de to sakene så langt fra å være paralelle, heller er grimme vrengebilder av hverandre. Den ene handlet om vi aksepterte å snakke om kjønnet i sammenheng med kjærlighet. Den andre - retten til å propagandere for tvangssterilisering og tvangsabort på de uønskede - handler om kjønn og hat. Det er dit fronten har kommet. Det er i lys av dette vi må stille spørsmålet "Hvem er vi?"

Forrige gang vi måtte ha rettens hjelp til å si noe om hvilke utsagn som definerte oss, startet de i dusteriet og endte i den rene fornuft. De landet de på et standpunkt fremtiden kunne være fornøyd med, ja rent ut sagt stolt av. La oss håpe det samme skjer igjen.