Skulle jeg sølt bort en halvliter på Vidar Kleppe, ville jeg i alle fall ha drukket den først. Skjønt forresten: Ikke engang da.

Det er han nemlig ikke verd.

Øl er som kjent sunt for håret. Og det er omtrent det eneste positive man kan si om vår nye kjendissport; kast-alkohol-på-en-drittsekk. Uansett fra hvilken synsvinkel man betrakter det, blir ølkastingen på Tostrupkjelleren like stupid som Røkkeidretten off-shore racing; forurensende pengesløseri til skade for alle parter. Hvem i all verden har klart å overtale den stilleste gutten på sovesal fem til å gjøre norsk organisert rasisme en tjeneste?

Vidar Kleppe kommer til å gå på Tostrupkjelleren titt og ofte under valgkampen, sitte med sitt aller mest selvgode flir og spy ut av seg motbydligheter, i påvente av mer pils i hodet. Så kommer han til å børste skum av skuldrene, og med et sukkersøtt glis la være å påtale hendelsen, før han entrer et podium eller et fjernsynsstudio for å fremstå som ’ansvarlig’ og ’seriøs’, mens han peker på sine ølskvalpende motstandere som kontrast. Man skal være ganske usedvanlig alkoholbedøvet for å bli mindre ansvarlig og seriøs enn rasismesprøyta fra sørlandet. Likevel har altså to presumptivt fornuftige mennesker klart det.

Det første de utløser er at det helles bøttevis av snusfornuft over våre hoder; om anstendighet og yttringsfrihet og folkeskikk. Akersgatas forskjellige tanter av begge kjønn vil, enten de ønsker det eller ikke, ende opp som Hagens støttespillere når de etter hver bortkastet halvliter gjentar en lekse om at man bør ha respekt for sine meningsmotstandere. Men Kleppepperiet fortjener ikke respekt. Det fortjener forakt. De driver ikke politikk, de bestyrer et omreisende teater med forskjellige oppsetninger av menneskefiendtlighet på programmet. Vi har lang tradisjon for å kaste levnedsmidler på de aller dårligste variteartistene. Sånn sett kan man si at både Lillebjørn Nilsen og Jan Otto Hauge plasserer seg trygt innenfor kulturytringenes område; man har sett et sirkusnummer man misliker intenst, og i mangel av en råtten tomat, tar man hva man har for hånden. Det er klart man kan forstå dem.

Men selv ved å gjøre dette, har man akseptert et rollefordeling. Man har satt seg på publikummerens plass, og forlangt en bedre opptreden. Det får man i neste akt. Den farlige bakfiguren, sirkusets direktør Hagen fra Bestum, kan da entre manesjen, klage på publikumsoppførslen og hente inn applausen – nok en gang. Klovene hans har gjort nøyaktig det de skulle – fått motstanderne til å virke rabiate.

Når alkoholsløseriet på norsk øl-og-pølekaster-sentral (også kjent som Tostrupkjelleren Presseklubb), blir så dumt, er det altså ikke fordi det uttrykker mangel på respekt. Tvert imot. På en absurd måte har man akseptert sin motstander, når man er villig til å bruke nærmere en femtilapp på å søle ham til. Vidar Kleppe fikk ikke som fortjent, han fikk langt bedre enn han fortjente.

Norsk antirasisme beveger seg – som all kamp mot fascismeliknende strømninger – på kanten av et stup.

Ølkasterne tar et avgjørende skritt fremover.