Så vidt jeg vet heter de perseidene.

Akkurat i denne uken da stjernene vender tilbake til oss med full styrke, på den tiden da månen blir ubegripelig stor og rosa, og nettene har den samme dype blå fløyelsfargen jeg husker fra min bestefars badekåpe. Tre eller fire augustnetter varer perseidene. En årlig meteorstorm oppkalt etter Perseus som drepte Medusa, med opptil 70 stjerneskudd i minuttet,

leser jeg i et gammelt leksikon noen har etterlatt i et hyttebibliotek. Hvert stjerneskudd er et ønske.

August er full av mirakler. Stjerneskudd og skogsopp. Padder som stabber seg frem på hemmelige stier under bregnene. Og morild.

En gang i løpet av dette mellomspillet etter sommeren og før høsten flytter stjernene ned i havet. Den som ror i natten, vil være dobbelt omgitt av lysglimt. Morilden ligger som en grønnskimrende lyskappe rundt båten, det funkler i hvert åretak - ubegripelig, magisk og ganske vanlig. Like selvfølgelig fattbart og naturlig som en firekilos torsk eller en løs

melketann.

Mer enn noen tid er august måneden da vi minnes om at ethvert mirakel er en selvfølgelighet. Derfor sitter jeg i natten og tenker på Vidar Kleppe og Jens Stoltenberg.

En gang for noen slappe sommeruker siden, mens agurkene ennå ikke var blitt modne og avisene bare hadde mord og Fremskrittsparti å fylle spaltene sine med, var det nemlig mulig for politikerne å slippe frem med allverdens selvfølgeligheter. Jens Stoltenberg grep anledningen. Han minnet oss alle om reproduksjonens nødvendighet. Budskapet fra Utøya var like

lettfattelig som tankevekkende: I neste generasjon vil det være færre nordmenn enn i denne, om ikke hver kvinne kjenner sin plikt og hver mann sin besøkelsestid. Vi må med andre ord yngle. Ikke fordi barn er en velsignelse og forplantning noe av det festligste naturen har å by på, men

utelukkende av skattetekninske årsaker. Om tredve år vil landet nemlig være overfylt av kravstore pensjonister, mennesker som gjennom et liv med lav studielånsrente og full boligdekning ikke engang har evnet å oppfylle den helt primære menneskelige oppgave: Å sørge for at det er noen til å ta over.

Dette er en pussighet, intet mirakel. Globalt sett er det også bare en fordel. Om det er noe denne verden har nok av, er det mennesker. For Jens Stoltenberg og meg derimot, er det et problem. Vi kommer til å bli dyre i drift når vi sitter der på aldersheimen. Noen må betale skatt, så vi får lakenstrekk og bekken og alt det andre vi kommer til å trenge, og som jeg i det lengste kvier meg for å tenke på.

I mangt og meget tar vi råd fra dynastiet Stoltenberg. Men akkurat dette med forplantningsaktiviteter styrer vi helst selv. Fødselsraten kommer med andre ord til å holde seg støtt på 1,2 eller hva det nå monne være, uansett hva de sier (for ikke å snakke om hva de gjør!) på Utøya i juli.

Løsningen på problemet er så åpenbar at selv et barn kan begripe det. Muligens også Vidar Kleppe, skjønt jeg tviler. Verden er full av folk, og når valget står mellom dobbelt skatt eller skattebetalere fra andre verdensdeler kommer selv han og Hedstrøm til å gi seg. De kan være så glade de vil i lettvint norskhet og halve sannheter, mest lojale er de likevel

mot lommeboka si.

De skal også havne på gamlehjemmet, nemlig. De kommer også til å trenge noen som tørker dem rundt munnen og legger en kjølig hånd på deres gammelmannsskaller - som har vært på senilitetens rand siden de begynte å ytre seg om politikk.

Her begynner det å bli underlig. Vi kommer nemlig ikke til å møte konsekvensen av våre gjerninger, noen av oss. Vi minst av alle.

Etter et liv brukt til å spre uvennskap og splid mellom mennesker, etter å ha rakket ned på folk som skal gjøre det mulig for dem selv å henslepe sine siste dager omgitt av omsorg, kommer Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - til å møte alle andre enn seg selv i døra. Og bra er det. "Skulle enhver få etter fortjeneste, hvem hadde

da unngått pisken?" som Hamlet betimelig påpeker. Selv stupiditetens apostler skal slippe å smake sin egen medisin.

Det er intet å undre seg over. Det er like selvfølgelig som at stjernene flytter ned i havet når perseidene kommer.