Oslo sentrum har et problem. Det er så stort og omfattende at politiet må gripe inn for å opprettholde ro og orden, samt "forebygge og motvirke alt som kan utsette almenheten for unødig ulempe". Om nødvendig må politivedtektene endres, slik at strengere virkemidler kan tas i bruk.

Som alle skjønner handler det om gatemusikantene.

Disse bråkebøttene med uflidd hår og munnspillstativ rundt halsen, tre grep på gitaren og fire kronestykker i hatten er jo til evig sjenase for byens borgere, martret som vi er under Blowin’ in the wind og Quantana mera langs Karl Johan, der butikkmuzak og kasseapparat-klemt helst burde danne lydbildet alene. Handelsstanden har omsider grepet inn, leser jeg i Aftenposten. Nok en gang kan vi regne med at de kommer til å bli hørt, slik det skjedde med gateselgerne.

Noen som husker gateselgerne fra sytti- og åttitallet? Folk som bredte sine varer ut på fortau og torg, alt fra håndlaget keramikk og platesamlingen til brutter’n til ekte (nåja) sølvsmykker fra Nepal og bestemors hjemmestrikkede ullvotter – det var som å gå på et marked, det var et fargerikt kaos. Altså lugubert. Handelsstanden grep inn, fikk med seg politikerene, det hele kom inn i ordnede former. I dag er det system i sakene. Man kan, ved å henvende seg til det rette kontor (allerede her platesamlingen ute av bildet, brutter’n er ikke den typen) få leid en bod, utformet etter kommunalt akseptable mål, plassert på et akseptabelt sted. Hverken bestemorsvottene eller keramikken tåler ekstrautgiftene. Derfor finner man i dag kun sølvsmykkene tilbake i bodene (de er ikke blitt ektere siden sist). Forskjellen er bare at selgeren ikke lenger er en eks-hippi som tok sakene med seg hjem i ryggsekken, men folk som har det som levebrød, mennesker med kalkyler og regnskaper i orden. Altså handelsmenn. Forøvrig har de overprisede T-skjorter, akkurat som på Oslo City.

Straks dette var løst, kastet handelsstanden, ved sin forening i Oslo, seg over neste problem; tiggerne. Det er ikke måte på hvilken trussel disse forhutlede individene utgjør, skal man tro foreningens talsmann: "Det er en lite hyggelig utvikling når man ikke kan gå ut på gaten uten at man blir bedt om penger. Til syvende og sist vil det også kunne ramme handelsstanden økonomisk." Den siste setningen antyder det voldsomme alvoret i saken. Igjen finnes det én resept for hovedstadens handelsmenn, den samme som mot gatemusikkanter og fortausselgere og annet rask: Politi.

Vi er i ferd med å få en hovedstad så kjønnsløs og polert at den ikke er til å leve i, bare til å handle og kjøre bil i. Og drikke seg dritings i.

Oslo holder nemlig på å sette verdensrekord i antall ølkraner pr. innbygger, om halve byens befolkning bestemte seg for å gå på fylla samtidig, ville det være plass til alle. Dette er – i motsetning til gatemusikk – hva byråd og handelsstand finner kontinentalt. Legg merke til ordet. ’Kontinentalt’ betyr at alle som ikke liker det er sirumpa. Da hjelper det lite å si at de fleste steder på kontinentet er det vanskelig og dyrt å skaffe seg et glass vin klokka to om natta, det hjelper lite å si at hvis man vil ha taxikøen på Stortorget til å minne om Piazza Navona, er det bare en ting å gjøre; sørg for at folk er edru. Det hjelper enda mindre å vite at hvis man vil ha mindre vold, færre tiggere, lavere kriminalitet og en bedre by, finnes det stabelvis med forskning som dokumenterer at det kan gjøres med et håndgrep. Slik de gjør det på kontinentet; de stenger barene i tide.

Sidrumpa vil ingen være, og aller minst handelsstanden. Da heller dum. Kremmerne i Oslo har nemlig lært av Willy Haugli hvor problemene kommer fra; "De kommer fra en helt annen kultur. Der er det helt andre holdninger til konfliktløsning. "Annengenerasjons innvandrere" som har "flippet" ut og skiller seg ut har ingen respekt for andre enn seg selv, sa Haugli til Aftenposten Aften etter at han hadde holdt foredrag i Oslo Handelsstands forening om kriminalitetsutviklingen i Norge." Svaret er altså (hvilken overraskelse): Mer politi. Disse menneskene drikker jo ikke engang, så de kan knapt være kontinentale.

Heldigvis finnes det steder der alt er som det skal. Nok av folk som passer på, ingen ukontrollert musikk, og bare handelsstand så langt øyet kan se. Oslo City.

Oslo City er fin. Selv navnet er nesten kontinentalt, om man kutter ut første ledd og glemmer at England ikke er på kontinentet. Rent og pent og med god belysning, ingen tiggere eller gatemusikanter og bare dyre varer, pol i kjelleren og røykeforbud. Kommer det noen gjenger av disse fra kulturer uten respekt for andre enn seg selv, så viser vi dem Willy Hauglis holdning til konfliktløsning; vi lemper dem ut.

Det finnes en slags ’trivselsundersøkelse’ for Oslo. Det finnes ett eneste sted i denne byen der færre enn ti prosent oppgir at de liker seg. Og det enda handelsstanden har fått det akkurat som de vil. Det kan selvfølgelig være at folk på Oslo City ikke er fulle nok. Eller at han hadde rett, handelsstandsrepresentanten som sa at det ikke var så hyggelig når folk bare er ute etter penga dine, hele tiden.