Blomster, bomber og boligpriser.

"Ironien er fortreffelig," leser jeg i Aftenposten. Det får meg til å tenke på boligmarkedet. Ikke at det er noen umiddelbar forbindelse, replikken skriver seg fra en viss Michael Lang i The new york times.

Han er arrangør av Woodstock-festivalen. Altså ikke den første, eneste og evige Woodstockfestivalen, men av et hype-arrangement, et patetisk postmodernistisk gammelmannsstevne som skal gå av stabelen den 23. juli, tredve år etter. 300.000 middelaldrende middelklasseamerikanere skal late som om ingenting har skjedd siden 1969. Det burde i og for seg være ironi fortreffelig nok, men det er ikke det mr. Lang sikter til.

Woodstock var – det vet alle vi som ikke var der (men gjett om vi har snakket om den!) – et fire dager langt gjørmebad for peace, love and music. For å skåne dagens festivalpublikum er stevneområdet flyttet, til en nedlagt militærflyplass. Dermed skulle de aldrende demonstranter ha usedvanlig fast grunn under føttene, også om slagregnet fra dengang skulle sette en ekstra spiss på arrangementet. Festivalgrunnen er fundamentert for å tåle en støyt; herfra tok i sin tid de amerikanske bombeflyene av i retning Vietnam.

Det plagsomme med ironien er ikke at den er paradoksal – protestmusikk på bombenes arena – men at det forekommer meg fullstendig logisk. Femti år gamle rockentusiaster trenger noe trygt å sette klappstolen på. Og hvis noen generasjon har vennet seg til tanken på bombeflyenes nødvendighet, er det oss. Vi som tilhørte en generasjon som forlangte "fred, frihet, og alt gratis" (gammelt Woodstck-slagord), som fikk det, – og som siden beholdt det for oss selv.

Den som søker bekreftelse, kan bla et par sider videre i avisa. Da kommer man til eiendomsmarkedet, der det står å lese at en ettroms leilighet i hovedstaden koster godt over en halv million kroner. Det er ikke woodstckgenerasjoen som bor i ettromsleiligheter. De gjordet det en gang; kjøpte seg et krypinn for noen titusner og solgte det videre etter noen år med 300% fortjeneste. Det samme gjorde nestemann, det var et pyradimidespill der alle vant, hele tiden, til det sprakk og de nederst satt med regningen. I god tid før det skjedde hadde vi fått oss ølmager og gode husvære, og lp-samlingene våre var kultobjekter. Vi var klare for å innta militærflystripene og mimre, bombeflyene (som vi også kontrollerte nå) var på oppdrag utenlands, og for oss var det fred, frihet, og penger nok til å betale med.

Ingen tyveåringer, bortsett fra aksjespekulanter og andre kriminelle, kan legge en halv million på bordet uten å pansette sin egen fremtid. Det er det blomstergenerasjonen frekt forlanger at dagens ungdom skal gjøre, at de resten av livet skal fortsette å betale for foreldrenes velstand. Grunnstammen i femtiåringenes lommebøker er en vettløs overprising av husvære, i den grad at betegnelsen "ung og nyeatablert" er blitt en selvmotsigelse. Det er en tikkende gjeldsbombe vi kaster neste generasjon i hendene, mens vi selv begir oss mot flystripa for å minnes gamle dager.

Og ungdommen kan selvfølgelig ikke ta det opp, det vil være ufint, egoistisk, rent ut sagt materialistisk av dem. Skulle de finne på å hoste i lovotten kan man enten minne dem om hvor fært de gamle har det, eller (enda bedre) minne dem om at da vi var på deres alder kjempet vi for viktigere ting. Fred og frihet, for eksempel. Og alt gratis, eller i alle fall skamløst billig.

Det eneste generasjonen etter oss satt igjen med, var ironien. Den er til gjengjeld fortreffelig.