For en vesteuropeer er det alltid en like underlig opplevelse.

Rekken av middelaldrene menn, under palmer eller i halvmørke portrum, smilende imøtekommende, nesten tillitvekkende. De bærer tykke seddelbunker skjult et sted inne i sine fremmedartede klesplagg. De kan alle kurser i hodet, det er som om selve kroppen er innstilt på å omgås penger, tungen som lynsnart smetter ut og fukter tommelen, en møkket finger som sklir gjennom din egen vesle neve dollars, strikken som smetter av og på de sammenrullete pengebuntene.

Det går alltid raskt. Handelen foregår stående; i det gamle Østeuropa skjedde det med engstelige blikk over skulderen og begge parter visste at man kunne benytte den andres engstelige hastverk til sin egen fordel. Andre steder; i Arabia for eksempel, skjer det alltid med latter. Det hjelper ikke. Uanstt hva slags avtale man gjør med disse menneskene vil man ha følelsen av å bli svindlet. Det er ubehagelig, nesten uforskammet, nesten snuskete; å skulle prutte om penger. At selve pengene er blitt en handelsvare, som om de hadde en egen verdi, som om de var noe annet og mer enn bare midler.

Som om penger liksom skulle være verd noe.

I tyve år har jeg arbeidet med ord. Bare en hykler og en løgnhals ville latt som om vi ikke stadig tok turer ned i pengevekslernes gate, vi som betrakter oss som katedralslaver. Vi har gått dit av nødvendighet, men også av lyst. Vi har gjort det i dølgsmål og i demonstrativ åpenhet, vi har skult på de mangefargede seddelhaugene vi visste befant seg der nede og tenkt: Hva slags bøker kunne vi ikke ha laget, om vi hadde hatt noen av dem.

Men hele tiden mens vi har vært der, har vi visst: Egentlig driver jeg med noe annet. Egentlig hører jeg ikke hjemme her. Jeg er her, bare fordi jeg må. Derfor – blant annet derfor – har det vært godt å arbeide med ord.

Vi trengte aldri å tvile på at de var verd noe.

Inntil de plutselig devalueres. I løpet av en uke ble alle de store ordene skrevet ned til null. Et av norges største forlag forsvant – tommelen i munnen, rask blafring gjennom seddelbunken – det er alltid fascinerende å se hvor raskt og rutinert det går. "Jeg har kone og åtte barn" sier pengeveksleren. Det sier han alltid i denne fasen. Det er en del av spillet, et forsøk på å legge premisser i handelsprosessen; han har ikke råd til å drive veldedighet.

Åtte dager senere kjøper man en haug bokhandlere. Hånden inn på brystet, en ny bunke penger som ikke var der i sted – det var da bare et øyeblikk siden? – strikken av, noe skifter eier så raskt at det nesten ikke er synlig. Kone og barn klarer seg utmerket.

Det heter ’vertikal integrasjon’. Det betyr at man eier og kontrollerer hele den lange og kompliserte prosessen som forvandler ord til kroner. En gang, for noe som virker som lenge siden, hadde det et annet navn. Da het det "monopolkapitalisme". Uansett; det er uhyre praktisk. For noen. Før har bokhandlere og forleggere kranglet om hvem som skal tjene mest eller tape minst på å høkre med teksten. Hvis man eier begge deler, kan det være det samme med hele akkederingen. Man kan la kunden betale.

Det er – omtrent – like praktisk som å avskaffe konkurransen. Som når ikke engang prutting hjelper, i pengevekslernes gate.

Åjoda, jeg har vært der mye og ofte. Jeg var aldri noe Guds beste barn i pengevekslerstrøket. Og når jeg nølende tar opp en liten stein, og forsøker å kaste den, vet jeg at glasshuset står tett og kompakt rundt meg. Likevel er jeg skremt, nå. Skremt fordi jeg for første gang har følelsen av at det som skjer her nede, er det eneste som teller. Skremt fordi det langsomt er i ferd med å bytte plass, det nødvendige og det vesentlige. Skremt, fordi vekslerne stadig oftere blunker inneforstått til meg med et fult kjøpmannsmil og hvisker: Egentlig er det dette vi gjør, hele tiden. Det andre er bare noe vi later som.

Det er en grunn til at pengevekslernes gate, i alle byer der det finnes en slik, ligger avsides. Et stykke unna sentrum, litt skjult, gjerne nede ved havnen eller tett ved jernbanen.

I nærheten av horestrøket.