(WARSZAWA) "Dette har vært århundredet for engros-myrderier, og for de tilhørende løgner. Goebbels’ århundre."

Den 66. verdenskongress i International PEN har som tittel "a farewell to the 20. century." Skal man lytte til mannen på talerstolen (og det skal man), er det på høy tid å ta farvel. Det har ikke vært rare greiene. Han vet hva han snakker om. Moris farhi er en strålende forfatter og leder av PEN-klubbens kommite for fengslede forfattere. Siden forsamlingen hørte ham sist har han registrert 48 nye drap, 22 forsvinninger, 1 kidnapping, 28 dødstrusler, 211 fengslinger og 167 tilfeller der man ikke vet, men frykter. (I det nøkterne språk som alltid følger i terrorens kjølevann, heter det ’investigating cases’.) I løpet av seks måneder.

Ennå er det et halvt år til den store nyttårsfesten. Ennå kan tallene dobles.

Forfattere, journalister, redaktører og intellektuelle fra hele kloden sitter som i en forvokst skoleklasse og lytter. Sifrene sier ingenting, historiene bak dem alt. Vi vet – alt for godt – at bak hver eneste fengslet skribent står det hundre- eller tusenvis andre. En hær av kneblede mennesker som aldri blir representert i statistikkene. Vi er detaljister på grossistmarkedet.

Det er en underlig by, Warszawa. Om noen timer vil vi være ute av kongresshallen, sitte rundt smijernsbord på uterestauranter og drikke øl, legge strategier for yttringsfrihetsarbeidet videre, diskutere politikk og litteratur, fortelle vitser fra fem kontinenter, slutte nye vennskap og varme opp gamle. Rundt oss, over alt rundt oss, vil det være 1600-tallshus, 1700-tallshus og 1800-tallshus. Jeg tror ikke jeg har sett så mye gammel arkitektur samlet på så liten plass noe annet sted i Europa.

Ikke én bygning er mer enn 50 år gammel.

I 1945 var bykjernen like godt jevnet med jorden som om det var sluppet en atombombe. Det som ikke var bombet, var sprengt bort med dynamitt, brent, hogget i stykker, skutt i filler, eller rett og slett revet ned. Bildene fra den tiden viser en ørken av murstein. Verst, selvfølgelig, i Getthoen. Men ikke stort bedre utenfor.

Da innbyggerne vendte tilbake måtte de gå over isen på Wistula. Det første de bygget var en bro.

Det er vanlig at menneskene ødelegger tingene til hverandre. Historien om de rabiate ødeleggelsene på kontinentets midtpunkt halvveis i århundret er ikke groteske unntak. De er alminneligheter. Det er det han minner oss om, taleren.

"Men nettopp fordi det er løgnens og massedrapets århundre, må det også være motets århundre."

Moris er en liten, hvitskjegget, tykk mann fra Tyrkia. Han ser nøyaktig ut som julenissen. Mens denne strålende byen ble forvandlet til en ruinhaug, forsvant en stor del av slekten hans i en forbrenningsovn noen kiliometer lenger sør. Han snakker ikke om det. Han snakker om det som er nå. Kurdistan, Iran, Kongo, Burma, Kina, det finnes ikke det verdenshjørne der han ikke vil kunne hente eksempler.

Og: Han snakker om Europa. I årets tale, og på denne kongressen, er vårt eget kontinent voldsomt til stede. Goebbels århundre har vent tilbake til sitt utgangspunkt rett før det rundes av. Når de slitne delegatene kryper i seng, avslutter vi dagen ved en flimrete hotel-tv og internasjonale nyheter. Brennende hus, etniske oppgjør og stadig nye groteske overgrep som avsløres. Hauger av murstein som må pusles sammen til noe å bo i igjen.

Alt er som vanlig i Europa.

Og der han står, liten, sta og ustoppelig, demonstrerer han at også dette er vanlig: Noen vil alltid prøve å bygge opp. Derfor, fordi slike finnes, er det mulig å gå videre, trekke pusten og starte på et nytt århundre.

Men det skal bli godt å være kvitt det gamle.