Når skal vi slutte å snakke om denne krigen?

Når den er over.

Krig er godt for oljeprisene. Norge er blitt et rikere land av det som skjer på Balkan. Det er smålig å trekke det frem. Dette handler selvfølgelig om viktigere ting enn noen skarve pengeslanter.

"Vi har ikke råd til å tape" sa Thorbjørn Jagland i det fellespolitiske enighetskonferansen som gikk under navnet av Stortings-"debatt" om vårt forhold til NATO, bomber og strategier. Han snakket selvfølgelig ikke om noe så tarvelig smått som dollarprisen pr. fat. Han trakk frem det store, det ideologiske, det menneskelige. Det kunne like gjerne ha vært Carl I Hagen som sa det. Eller Bondevik. Eller Erik Solheim. Eller Bill Clinton og Toni Blair. Vi diskuterer ikke NATO på stortingsnivå i dette landet, vi har aldri gjort det, og vi kommer antakeligvis aldri til å gjøre det. Vi vedtar enighet.

"Opposisjons"-lederens utsagn er dessuten en dobbelt selvfølgelighet: Ingen kan lide nederlag i en krig. Det er derfor de kriger. "Dette er krigen vi ikke har råd til å tape" – det har vært sagt om alle væpnede konflikter i menneskehetens historie, fra Kain og Abel kom i krangel om hvorvidt Gud var vegetarianer eller ikke. Derfor – fordi nederlaget skal fremstilles som umulighet – må også enhver våpenkamp nødvendigvis få et anstrøk av noe hellig og absolutt, det må være noe på den andre siden som fremstilles som så demonisk at det vil være en synd mot de evige verdier om man skulle bomme. (Det bibelske ordet for synd – hamartia – betyr da også å feile; 'å treffe ved siden av'.)

Likevel er utsagnet tankevekkende. Det vekker til live en enkel lærdom fra pokerbordet, strategiregel nummer én: Innlat deg aldri på et spill du ikke har råd til å tape. Reglen er absolutt, og den gjelder i alle livets sammenhenger, i lille skolegård, i kjærlighetslivet, på børsen, i tippeligaen, ekteskapet, tarifforhandlingene og politikken. Bakgrunnen er selvfølgelig enkel (og noen av oss fikk den – bokstavlig talt – banket inn i lille skolegård): Spiller du uten å kunne tape, vil du ikke ha klart for deg hva du gjør, du vil aldri kunne veie angrep opp mot retrett (det siste er jo umulig), med andre ord: Du vet ikke om du handler rasjonelt lenger. Ikke moralsk heller, for alle handlinger må finne sin begrunnelse i tapets umulighet.

Innvendingene mot denne dagliglivets småskårne snusfornuft rumler fram, patosfylt som et Gudsord fra en tornebusk: Av og til i menneskelivet kommer det situasjoner da man ikke kan tenke spillteori og taktikk, da overlegningene fra skolegården blir umoralske og ethvert "jamen hvis" blir til feighet. Noen ganger er det umoralsk i seg selv å tenke 'hvordan skal det gå'. Riktig. I såfall gjelder regel nummer to: Da skal man være villig til å ofre alt. Da skal man også ville dø, om så det gjelder.

Det vil vi som kjent ikke.

Det er i dette lys at den løpende krigen blir så absurd. Vi ønsker å ha rett, å føre den med alle midler og med den uomgjengelige, moralske nødvendige utgang – til lavest mulig kostnad. Vi vil beholde tryggheten ved å sitte i 5000 meters høyde og 'slå av lysbryteren' som generalene så treffende uttrykkte det da de fant en måte å kortslutte kraftverkene på – som om dette var en slags avansert mørkgjemsel. Vi vil spille med den første regelens makeliget og den andre regelens konsekvens.

Nummer to, nemlig, gjør alle våre handlinger moralske. Den forklarer at det må ryke en buss sivilister i ny og ne, at vi må bombe sønder selv noe av det vi er mest stolt av på dette kontinentet: det trykte ord, og at strømforsyningen til sykehus og barnehjem må skrus av når gjemselen begynner. Nummer en gjør det hele trygt.

Derfor blir det en halv krig. Derfor ser vi økningene i oljeprisene – som er en direkte krigsfølge – på økonomisidene, og tapstallene på utenrikssidene. Denne krigen koster oss egentlig ingenting – tvert imot gjør den oss rikere. Det er ikke et dilemma – vi har forskjellige regler for de to hendelsene.

Det vil være en test på hvilket alvor vi la i vår krigsvilje, hvordan vi bruker pengene. Om hver krone fra de økte oljeprisene settes inn i et fond, for å hjelpe flyktningene, bygge opp igjen Serbia, stimulere opposisjonen og hjelpe frem et nytt demokrati – så viser det at vi mente noe med dette "vi har ikke råd til å tape". Vi mente alvor, også i det små. Det kommer ikke til å skje.

I såfall demonstrerer vi at det lå en skjult bisetning knyttet til den flotte og lettvinte krigsmaksimen: "- men vi betaler ikke for det."