En gutt i Sogndal ble jaget i døden. Avisene forteller at det var fordi han hadde feil hudfarge. De fleste historier om kriminalitet er mer kompliserte enn det en tabloidside gir plass til, og skyld kan ikke fordeles før etter en rettssak. Forresten; ikke engang da. Likevel har den ufattelige råskapen i historien allerede etterlatt en hel nasjon i vantro; hvordan er det mulig? Hva i all verden er det som skjer her? Hvor har disse barna hentet demonene i seg fra? Hva er det som driver dem til på egen hånd å sette i gang etnisk rensing i en vestnorsk småby og gjennomføre det med en konsekvens som minner om Hitler-jugend; "Drep’n, drep’n, drep neger’n!" Hvor kan de ha fått smitten fra, som fikk dem til, ikke å gjøre det (der stopper vår forestillingsevne), men tenke det? Tenke at ’vi vil ikke ha sånne i bygda vår – steng ham ute, jag ham vekk, få ham bort?’

Hvor henter pøblene inspirasjonen fra, den som får oss til å se, i et glimt, at vettløs brutalitet – rettet mot ’de andre’, det er ikke et balkanfenomen som tilhører de oppløste samfunn. Den kommer når som helst og hvor som helst. Den kan – Gud hjelpe oss alle – like gjerne slå ut i Sogndal som i Pristina, straks man tillater seg å se gjennom fingrene med det som teller, egentlig. De andre.

Slik tenker vi, deprimert og fortørnet, og blar om avissiden. Vi vet at på utenrikssidene venter oss pøbelveldet i andre former, med andre utslag. Men først kommer oppslagene fra norsk politikk. Samme dag som det forferdelige drapet ble kjent, samme dag vi så den dødbringende konsekvens av pøbeltenkningen, sto Fremskrittspartiets representanter på talerstolen i Stortinget. Den ene ville vite hva det kostet å ta imot 6000 Kosovoflyktninger. Den andre hadde regnet ut av vi var på vei mot å drukne i utenlandsk pakk. Eller, som det heter i munnen på Øystein Hedstøm: "Om 90 år vil vi ha minst en million ikke-vestlige innvandrere." Nå skal man ha en ganske spesiell geografibok for å få Kosovo til å ligge i østen, men det er jo ikke der det stikker. Ikke-vestlige. Det betyr svartinger. Degos. De andre. ’Neger’n’, som de sier i Sogndal.

La krigen komme, la oss delta, la bombene hagle og flyktningkøene vokse, men hit vil vi ikke ha dem. Her er de for dyre, for mange, for ’ikke-vestlige’. Det er slik pøblene snakker, når de kommer på Stortinget. Det er denne slipskledte, velformulerte og politisk stuerene teori, som finner sin praksis langs elvebredden i Sogndal.

Og om man sier det, blir man utropt til hysteriker. Man ser ikke forskjell på en sunn og forståelig skepsis og de rene voldshandlinger. Man har mistet proposjonene. Men det ufattelige ved rasistmordet på Vestlandet er ikke først og fremst at rampen trakk den forferdelige konsekvensen av sine tanker. Det ufattelige er at de begynnte å tenke slik, at de ikke ble stanset, at det ikke lå korrektiv rundt dem på alle kanter, i skolen, i politikken, i media, samtalene på gatehjørnene. Det gjorde det ikke. Tvert imot, - den som tenker tanken "vi vil ikke ha dem her", han møter i våre dager forståelsesfulle nikk. Hans ’begrunnede fremmedfrykt’ blir akseptert og tolerert av sosiologiprofessorer og stortingsrepresentanter, politiske partier som programfester det vil øyeblikkelig få økt oppmerksomhet, fjernsynsstasjonene arrangerer idiotundersøkelser via telefon for å heie standpunktet frem, det er ikke – slik det burde – en tankerekke forbundet med skam og avsky. Det er blitt anstendig å være brutal. Råskapen sitter ikke gjemt i bakgatene. Den snakker på TV. Den vagler seg opp på en teaktalerstol og messer: "Skal Oslo være sosialkontor for hele verden?" (fra onsdagens Frp-møte i Oslo).

Det er langt mellom å diskutere prislappen på en flyktning og å jage et annet menneske i døden. Det er forskjell på en dum tanke og en grufull handling. Men når man slipper taket i anstendigheten, når pøblenes skamløshet blir en tanke likeverdig med sivilisasjonens grunnverdier, åpner man opp for et løp som kan ende i en flomstor elv.

For de andre.