Det postmoderne helvete

Et stykke ut i annen akt av "Et dukkehjem" - best som det begynner å knake i ekteskapets grunnvoller - starter aktørene en heftig korrespondanse seg imellom. Det ene brev mer sjebnetungt og uhellsvangert enn det andre forlater sine avsendere og når sine adressater i tide til de dramatiske høydepunkter, dialoger blir avbrutt av brevsprekkens klirring, og tilskuerne sitter på nåler mens de venter på at papirkniven skal sprette konvolutter hvis innhold vil endre ikke bare hovedpersonenes liv, men hele den vestlige verdens syn på kvinners verd. Det er denne usynlige rolleperson i stykket - postmannen - som mer enn noen gjør det tungt for dagens tilskuere å kalle dukkehjemmet et stykke ‘realistisk litteratur’. Som man vil huske foregår skuespillet i tiden julaften til tredje juledag, og en postmann som traver støtt og stedig, juledagene gjennom, alltid på plass med et brev som ble postlagt i forrige scene, det er noe av det mest urealistiske dagens nordmenn kan tenke seg. For oss minner det mer om science fiction.

Så utrolig det enn kan høres - dette er ikke en lettvint dramaturgisk nødløsning fra Ibsens side. På den tiden var det postombæring i Kristiania sju ganger om dagen, har jeg latt meg fortelle. Og den ble levert på døra.

Alt dette slår meg mens jeg står og venter i et high-tech postsenter midt i byen. Jeg har, som alle nordmenn vet bedre enn de har godt av, mer enn nok av tenketid der. Vi lever i et land der det å bevege seg inn i et postkontor gir oss en beklemmende følelse av å være et fordyrende rusk i maskineriet. Egentlig, tenker jeg beskjemmet, har jeg ikke noe med å ta opp vesentlig plass i denne køen. Jeg skal ta ut penger, og det kunne jeg ha gjort både bedre og mer effektivt, dersom jeg hadde sørget for å ha et plastkort som fungerte. Dessuten skal jeg sende en bokpakke til Bolivia, og hvis jeg bare hadde sørget for selv å vite prisen på bokpakkeforsendelser til Bolivia, så ville jeg sluppet å bry den vakkert designuniformerte postekspeditøren med sånt. Dessuten ville jeg spart meg selv for ergrelsen ved å vite at tre dyrebare kvarter av livet mitt - omtrent like lang tid det tar for Ibsen å rulle opp halvparten av et sjebnedrama - skal bli tilbragt i en kø. Men slik er det. Det er jeg som trenger posten, ikke de som trenger meg, så da er det bare å vente, ydmykt, mens jeg takker for at jeg tilhører de lykkelige som ennå en stakket stund har et postkontor, selv om det ligger noen kilometer hjemmefra.

Og det skal hun ha - postekspeditøren som venter forgjettende langt der fremme, bak en skog av tålmodige rygger: Hun er grei nok. Hun smiler endatil, og det til tross for at jeg vet, og hun vet det selv, at arbeidsplassen hennes har satt av en milliard(!) for å bli kvitt slike som henne.

Min barndoms første postkvinne, frk. Pettersen, smilte såvidt jeg kan huske aldri. Hun detajstyrte - ned til den minste rekomandertklebelapp - en arbeidsplass i sjatteringer av linoleumsgrått og gråpapirbrunt, og hun er den eneste kvinne jeg har hatt et nært forhold til gjennom et gitter. For selvfølgelig hadde jeg et forhold til henne. Det hadde vi alle. Hun var kjent som Bestums sureste dame. Hun visste hvem som abonnerte på Friheten og andre stygge blader, hun visste hvem av oss ungene som hadde lov til å hente pakker til foreldrene våre, og hvem som bare sa at de hadde det. Fra vi satte botforen innenfor døra med reklameplakater for aeorogrammer på kjente hun vår vilje, og hadde fattet sin besluttning om vi burde få den.

Rett før jeg flyttet hjemmefra forsvant hun ut av livene våre, sammen med postkontoret sitt. Siden den tid har jeg trodd det hvilte en forbannelse over meg. Frk. Pettersens Forbannelse. Hver gang jeg har flyttet til et nytt sted, har de nedlagt postkontoret etter maksimum fjorten dager.

Både jeg og damen bak glasskranken i dagens postkontor (som jeg nermer meg i et tempo en minerydder ville misunnt meg) vet at vårt forhold er av en så midlertidig karakter at hun ikke engang trenger å sjekke ansiktet mitt. (Dessuten har hun jo PIN-koden. Den er mer pålitelig enn et ansikt.) Neste gang jeg kommer, er det nok til et annet og større kontor, og innen den tid er hun vel gjerne omskolert. Når posten i disse dager annonserer at de skal sette i gang en ny runde av sitt rasjonaliseringshysteri, når uante mengder postansatte går en usikker fremtid i møte og når stadig større deler av landet legges postkontorløst, handler det selvfølgelig om virkeligheten, det vil si pengene.

Det verste er at vi på en rar måte forstår det. Så trenet er vi alle blitt i bedrifts-og sosialøkonomisk tenkning, at vi skjønner at det selvfølgelig er billigere, mer lønnsomt og mer effektivt, om funksjonæren hadde kunnet vie seg til databehandling av bedriftsmarkedet, i stedet for å putle med mine fire hundrelapper og to bokpakker.

Så hadde jeg kunnet styre med plastkortet mitt i fred imens. Vi ville vært usynlige for hverandre, og det ville ha vært det beste for alle parter. Frk. Pettersens røntkenblikk var ikke bare ubehagelig og vitende, det var, skulle tiden vise, også inneffektivt. Men hun så meg da i det minste. Hun visste at jeg var der. Det er i dette enkle og nærmest barnslige perspektiv man må forstå voldsomheten i raseribølgen mot postrasjonaliseringen. Det de sier, når de lar oss vente, når de gir oss beskjed om at trygden kan hentes en mils vei unna, enten det finnes vei eller ikke, når de setter landpostbudene på museum og gjør hverdagen vanskeligere for alle som må ta kontakt med sine venner gjennom noe så håpløst gammeldags som frankerte sendinger, er egentlig dette: Vi gir faen i deg. Vi har viktigere ting å tenke på. Stå stille, vent, og avfinn deg med hva vi finner lønnsomt.

Med en slik holdning ville Nora Helmers ekteskap stått til å redde. Hun ville hatt andre ting å la sin agresjon gå ut over. Og hun ville ikke hatt tid til å løpe fra mann og barn. Hun hadde stått i postkø. Hun også.