I begynnelsen av denne uken, krigens fjerde uke, skjedde det at NATO ble grepet i en løgn. En flyger – en av våre – hadde drept 70 mennesker, med en eneste velrettet rakett. Det er normalt slikt krigsflygere får medalje for. Problemet var bare at han hadde drept feil mennesker, han hadde drept slike som trodde på Muhamed (som man – i denne krigen – ikke skal drepe), i stedet for slike som tror på Jesus. Det synes jo ikke utenpå, og det er fort gjort å ta feil sånn i farten, og dessuten: Vanligvis (kunne man tenke seg flygeren si til sitt forsvar), vanligvis er det jo omvendt når 'vi' kriger. Men det sa han ikke.

Han sa noe. Det finnes til og med – angivelig – et lydbåndopptak av hva han sa, men det lydbåndopptaket ble forfalsket, det ble byttet om, hele historien ble kludret til og dekket over, og som sagt: Det endte til slutt med at NATO ble grepet i en løgn. Antakligvis sa han bare 'Å, dæven', eller noe sånt.

Dette: At NATO-styrkenes forskjellige pressetalsmenn, som vi etterhvert har et like fortrolig og tillitsfult forhold til som Vidar Theisen og Arild Menzoni, med fast sendeflate og egen krigslogo nede i høyre hjørne, at de skulle lyve oss opp i ansiktet, det var dråpen som fikk det til å renne over. Selv VG (som noen vil huske at avblåste den fri pressens funksjon ved krigens begynnelse; her skulle det ikke diskuteres, men vinnes) følte seg støtt. "Vi har ikke gjort noen feil" sa NATO-talsmennene. "Det er sikkert serberne som har drept dem." Hele Europas presse visste at de løy, og de visste det selv også. Vollebæk visste det, og han var hoderystende oppgitt. Aftenposten visste det, og de fant det på sin plass å minne om behovet for åpenhet, troverdighet og solid bakgrunn for egne NATO-meninger. VG visste det, og var sinte på pressens vegne. Alle var de enige om at NATO måtte slutte å lyve. Og at Milosevitch løy mye mer enn oss. Likevel var det grunn til å ta frem skolemesterstemmen; slik bør ikke 'vi' oppføre oss. 'Vi' bør holde osss til sannheten, selv når den er ubehagelig.

Det er nesten så man har lyst til å si: "Næmmen Hælledussen, da!" Det er jo opplagt at NATO lyver. De juger så det renner av dem, og de gjør det med den aller største selvfølgelighet, og hele tiden. De gjør det med krigerens rett. Det er så man har lyst til å minne hele den skuffede og fornærmede Akersgata om at vi er i krig. Krig innebærer å drepe mennesker, å ødelegge samfunns infrastruktur, å sørge for at mødre ikke får grøt til ungene sine, at vannforsyningen forsvinner, at syke mennesker ikke får medisin, at hus brenner opp, at skolene stenges, fornuften kobles ut, galskapen overtar og det ligger barnelik i gatene.

Dette ønsket vi. Det ville vi. Det gikk vår felles prest og statsminister, våre sosialistiske partier, vårt Norske Storting, vår Kongelige Norske Regjering, og vår Kongelige Norske Akersgate helhjertet inn for. Dette gjorde de, fordi de mente det var nødvendig, fordi de syntes alternativene ville vært verre.

Husker dere ikke, etter bare fire uker: Vi valgte krigen? Som siste utvei? Og så er dere forbauset; ikke over at krigen førte med seg massevoldtekter, uskyldige ofre, nasjonalistiske strømninger og barnelik i gatene – dere er forbauset og moralsk fortønet over at krigen bringer 'våre' generaler til å lyve? En løgn, i dette inferno av uskyldig lidelse, det er ikke en detalj, det er ikke en pølse i Europas permanente slaktetid, det er ikke verdens minste forbrytelse – det er verdens største selvfølge.

Løgnen er ikke krigens skygge, den er krigens blodomløp. Bombefly drives ikke på bensin, de drives på løgn. Maskingevær lades ikke med patroner, men med løgn. På begge sider av en krig er løgnen like viktig som soldater, som amunisjon, som lik. Å tro at man skulle kunne føre krig uten å lyve – det er like dumt som å tro at man skal kunne føre krig uten å myrde. Alt våre generaler sier er løgn – muligens nødvendig løgn, men likefult løgn. Den som er villig til å drepe for å nå sitt mål (og det er 'vi') – skulle han ikke også være villig til å lyve? Skulle det åttende bud (det om å bære falskt vitnesbyrd) ha en særstilling, som gjorde det viktigere enn det femte (det om å slå i hjel)?

'Vi' har, med åpne øyne og faktisk med en viss begeistring, akseptert å skyve det femte bud til side i denne konflikten, så viktig er det nemlig å gå seirende ut av den. Akersgatas furtenhet over at det åttende røyk i samme slengen, er ikke komisk, men tragisk.

Som om de ikke skulle forstått at noen bud faktisk er viktigere enn andre.

Og at den som etter det femte til side, har knust steintavlene.