Når krigen har nådd sin 23. dag er den ikke lenger en nyhet.

Den er blitt gammel, i ferd med å gå inn i rekken av katastrofer vi vet finnes, men allerede har tenkt på.

Den 23. dag, det var den dagen en NATO-bombe traff en kolonne med flyktningekjøretøy. Den dagen 70 menneskers død ble lagt til det havet av lidelse som finnes på Balkan. En dråpe. Det var den dagen VG kom under vær med at Arne Næss hadde vunnet en sportsbil i poker. Når en av våre bomber treffer galt, er det en forutsigbar katastrofe. En statistisk konsekvens av de uforutsigbarhetene som oppstår ved høyteknologisk krigføring. Ventet. Straks kjedelig. Når Arne Næss vinner i poker er det uventet. Derfor dekker oppslaget hele førstesiden på landets største avis.

"People don't actually read newspapers. They step into them every morning like a hot bath."

Denne setningen (som er så klangfull i sin originale språkform at man vegrer seg for å oversette den, mine lesere får ha meg unnskylt) fra den kanadiske mediesosiologen Marshall Mcluhan, oppsummerer bedre enn all verdens analyser vårt forhold til nyhetsflommen. Vi bader i den. I disse tider merkes det tydeligere enn vanlig, når krakelleringen på Balkan fremstår som et internt partiproblem i SV, og lidelsen til en million flyktninger blir et spørsmål om Fremskrittspartiets valgstrategi. På den 23. dag valgte Kjell Magne Bondevik å snakke om sin egen frykt. Den er – i vårt badekar – mer verd oppmerksomhet enn en millon flyktningers uro.

Som en skygge over alle ting ligger krigen, og i et hjelpeløst forsøk på å forstå, utvikler vi oss til nyhetsnarkomane. Som om det spilte noen rolle for vår innsikt i Europas smerte, utvikler vi en voldsom nysgjerrighet på akurat når NATO innrømmet at de bombet et sivilt tog, og nøyaktig hvor mange kvinner og barn som omkom. Vi plasker runt i informasjonsflomen uten riktig å vite hva vi ser etter; vi snapper opp at NATO sier ansvaret for bomben de slapp ligger hos Milosevitch, men diskusjonen om hva som skjuler seg bak begrepet ’ansvar’ hører hjemme et annet sted.

Utenfor interessesværen. Overkjørt av sportsbilen til Arne Næss. Dette skal vi også glemme, en gang. Slik vi har klart å skyve Rwanda, Timor, Kurdistan og Myanmar bak oss. Det blir et kapittel i den store Europeiske krigen, den lange beretningen om folkeforflytninger, utryddelser og grenseendringer på klodens mest brutale og overbefolkede kontinent.

Vi har alt utviklet en følelsesmessig nummenhet i forhold til denne krigen, (slik huden raskt vender seg til litt for varmt badevann.) Det ubehagelige er følelsen av at det ikke henger sammen med at det var så uventet, så bortenfor alt vi kan forestille oss. Tvert imot; langsomt går det opp for oss at dette er normalt. Det er vårt eget, historiske Europa, der det til alle tider har bølget skarer av flyktninger i den ene eller annen retning, der en masakre mot en konvoy uskyldige tilhører dagens, gårsdagens og morgendagens orden.

Som nyhet betraktet er den allerede over, en hvilken som helst pokergevinst forundrer oss mer.

Den uventede hendelsen nå, det overraskende og forbausende, vil være fred.