I slutten av mai skal forsvaret markere Akershus festnings 700 års jubileum med en militærparade i hovedstaden, leser jeg i avisene. Altså ikke bare noen masjerende guttunger i Kongens klær bak et hornorkester, men en vaskeekte parade, en sånn som Milosevitcer og Husseiner pleier å la rulle i gatene når de vil vise hvor fryktløse de er. En med tanks og kanoner, rakettbaterier og sogar et jagerfly.

Det skal bli fint. Eller for å si det med Aftenpostens lederskribent; "en militærparade fra Universitetsplassen, via Karl Johan, Akersgata, Tollbugata, Kongensgate, Kirkegata til Akershus ønskes hjertelig velkommen." Godt det er noen som viser hjertelag i disse tider. Vi får bare håpe våpenarsenalet er på plass i landet, om en måned kan det være at de er opptatt annet steds med det de er laget for, nemlig å slå i hjel mennesker.

Tidspunktet er med andre ord usedvanlig velvalgt. Ikke noen gang i løpet av de siste femti år har det vært i den grad tydelig hva begrepet 'den kongelige norske krigsmakt' egentlig innebærer. Begeistrede osloborgere skal stå langs fortausklantene og beundre krigsmateriell, samtidig som mennesker kryper i sjul i navnløs frykt for den samme typen materiell, bare et par timers flytur unna. Innen den tid vil det ikke fremstå som noe problem. Innen den tid vil den uungåelige og nødvendige propagandaen ha fasttømret forestillingen om at uansett hva som skjer, uansett hvilke konsekvenser det skulle få, så har vi ikke gjort en feil.

Det er to uker siden det gikk opp for en vantro europeisk befolkning at NATOs ledelse hadde satt i gang en krig på ren improvisasjon – uten å ha noe begrep om hva de skulle foreta seg hvis ikke motstanderen gjorde slik de hadde planlagt. Det har vi allerede glemt. I stedet fremstiller kyniske militærtalsmenn det som om eksplosjonen i terroren mot albanerne nærmest var ventet ("entirely predictable", som den amerikanske general Clark utrykker det.) Her hjemme er det allerede blitt uforskammet bare å antyde at voldsomheten i etnisk retning fikk et umiddelbart løft idet de første bombene falt.

Det er ti dager siden vi lærte at det aller første som ble bombet i stykker var den serbiske opposisjonen, og at våre mulige interne støttespillere mot galningen på Balkan har vent seg mot vesten. Det forklarer vi med vanlig krigslogikk; "de er blitt vanvittige alle sammen". Det er tre dager siden man bestemte seg for å bombe radio- og TV-stasjoner i Serbia, fordi de sprer fiendens versjon. Det står for oss som en selvfølgelighet; skal de lære seg anstendighet, får de holde kjeft mens vi bomber dem. Demokratiske krefter i Serbia kommer til å elske oss for det.

Ti dager etter barnetoget skal det rulle tanks nedover landets hovedgate. Det har ikke skjedd siden våren 1945, og akkurat det kommer vi til å finne det ganske naturlig. Innen den tid vil det nemlig – i enda større grad – ha festet seg en forestilling om at vi kjemper gårsdagens krig, en gang til. Intet sett av paraleller trekkes flittigere og oftere enn linjene til den annen verdenskrig, Hitler har riktignok mistet barten og fått en grå sveis; men ellers er det meste på plass. Et villedet folk, en etnisk terror, myten om det bedre menneske, og den gode del av verden mot den onde.

Derfor er det også at det vesle ordet i overskriften har gjenvunnet en voldsom retorisk kraft. Naiv er den som tviler på de fredsbringende bombene. Naiv er – i følge Carl I Hagen – den som vil ta imot flyktninger, og ikke overlate ansvaret til Europa fattigste land. Naiv kommer den til å være som nøler før bakkestyrker settes inn. Det er lærdommen fra sist som spøker i retorikken. Ingen vil være Chamberlain.

Likevel er det rart at man tør bruke ordet så hemningsløst. Til nå har ingenting gått som forutsatt i denne krigen, ethvert rop om maktbruk har gjort situasjonen verre. Om noe har vært naivt så langt, har det vært troen på våpenmakt.

Det skal vi altså få lov til å glemme, i begeistringsrusen over å se vår egen falanks av verdens sterkeste militærmakt som demonstrerer potent styrke langs paradegaten. Hurra og hjertelig velkommen.