Dagens ungdom er forferdelig.

Jeg hører i en bekymret radiodebatt at den politiske interessen blant studenter har nådd et historisk lavmål, bare noe sånt som fem prosent engasjerer seg i samfunnsspørsmål. Resten jobber, går på pub eller i treningsstudio. Forferdelig. Har denne ungdomsgenerasjonen slett intet forstått av hvordan man skal være ung? Må vi til å lære dem dette også, nå?

Hør etter, barn: Først tar man seg et svingende studielån. Deretter diskuterer man politikk i fem år og går i demonstrasjonstog, og så skaffer man seg en godt betalt jobb. Slik gjorde vi det, og enhver annen måte er å betrakte som et avvik.

Det verste med ungdommen er likevel ikke at de frekt lar være å gjenta foreldregenerasjonens oppskrift på den lykkelige ungdomstid, at de har smykker på aparte steder eller at de bærer sine bukser tyve centimeter under navlen. Det verste er at de viser fram rompa si på TV og ler og kniser av sex-vitser. Ikke til å fatte. Jeg forstår utmerket godt bekymrede medievitere på min egen alder som beklager tidens forfall. Vi som ville det så vel...

Det var en gang mens Harald Eia gikk i ungdomsskolen. Selv studerte jeg Dante på den tida, men min venninne Marianne var samfunnsengasjert medisinerstudent. Hun reiste i sin fritid rundt i skoleklassene og holdt alternativ seksualundervisning. (Slik gjorde vi det barn, vi var politisk oppdragende OG tjente penger på det. Les og lær, historien er helt sann, ikke et ord er overdrevet.)

"Du veit, de gamle greiene med plansjer og biologiske fakta holder ikke mer," sa Marianne. Vi hadde gått ut og tatt en pils etter et seminar om profittratens fallende tendens i lys av den tredje verdens kvinner og Verdensbankens globale utbyttingspolitikk. (Hører dete etter?)

"M-hm," sa jeg og tenkte på min egen fomlende lærer, en blek avskygning av førkrigsmodell som ble så klam i hendene at han mistet pekestokken da den peneste piken i klassen spurte hva 'petting' betød. I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg ville ha turt å spørre Marianne om det samme, hvis jeg var seksten.

"Vi forteller barna at sex ikke er noe å skamme seg over," fortsatte hun.

"Hva sier dere, da?" spurte jeg.

"Vi sier for eksempel at de kan ha et like naturlig forhold til kjønnsorganet sitt som til den midterste tåa på venstre fot."

"Fillerota."

"Hva?"

"Fillerota, den heter det." Marianne så på meg. Brune øyne. Jeg så ned i glasset og tenkte på Dante. Inferno, Purigatoriet, paradis.

"Jeg visste ikke at den hadde noe navn," sa hun.

"Hvordan kan du lære elevene noe om den da?" Jeg lurte på hvor ofte jeg egentlig ofret fillerota en tanke. En gang i måneden, kanskje. Så kom jeg til å tenke på hvor ofte jeg tenkte på kjønnsorganet mitt. Jeg prøvde å unngå øynene til Marianne. Hun var gruelig vakker.

"Jeg lærer dem vel ikke noe om tærne deres!"

"Men du sa..."

"Dust. OK, da – så har den et navn. Men det har kjønnsorganene også. Og vi bruker ungdommens egne navn, når vi lærer dem om kroppene deres. Det er jo ikke noe å skamme seg over, er det vel?"

"Nei, nei, bevares." (Sånn skal det være barn, fritt, utvungent og på fremtidens premisser!)

"Og så blåser vi opp kondomer."

"Hvaddadadada??" Marianne hadde sånn latter som noen piker får, den liksom rullet ut av munnen hennes som små sølvklumper.

"Nå så du akkurat ut som noen av lærerne når vi gjør det. Vi blåser opp kondomer, for å vise ungdommene at det ikke er noe å være redd for. At det er gøy."

Med ett husket jeg første gang jeg åpnet et kondom, omtrent da jeg var på alder med Mariannes elever. Jeg hadde fått det av en pike som het Trine, den første ordentlige kjæresten min. Aldri, hverken før eller siden, har jeg motatt en gave så diger, så skummel, så full av løfter og uoverkommelige krav. Jeg skalv sånn på henda at jeg måtte sette fra meg ølglasset. Dante holdt ikke lenger. Jeg tenkte intenst på Verdensbanken.

"Du er enig i at det er bedre enn de trøtte greiene vi ble utsatt for?" Jeg nikket. En ting var den stotrende femtiåringen som hadde snakket fort i en time om forplantningens mekanikk,- nei forresten ikke mekanikk, slett ikke , men heller – nåvel det kan være det samme, i alle fall hadde vi knist og tenkt at dette fant vi bedre ut av på egen hånd. Trine hadde lært meg det tidobbelte i løpet av fem minutter. Klart at om Marianne hadde stått i klassen, i stram T-skjorte og blåst kondomer opp i ansiktet vårt, mens det trillet en frigjort latter ut av henne, og – Vårherre bevares! hadde brukt 'ungdommens egne ord', klart at vi hadde skjønt alt mye bedre da. Blitt frigjorte. Den oppvoksende slekt, de som kom etter oss, var jommen heldige.

Og hva er så takken, tenker jeg nå, tyve år senere. Hva får vi igjen for all denne naturlighet, all vår oppofrende, politisk og kulturelt korrekte oppdragelse?

Dagens ungdom, Mariannes heldige elever, lager underlivs-humor på TV! Kan man fatte og begripe hvem det er de ler av?