Vi er neste halvparten.

Vi har 1,2 prosent av stortingsrepresentantene, praktisk talt ingen av de riksdekkende mediene, ingen militære beslutningstakere og ingen innflytelselsesrike lobbyister bak oss. Maktpolitisk sett er vi usynlige. Det er normalt i et land som befinner seg i krig.

"Over halve Norge støtter NATO" forkynner Aftenposten på sin førsteside, og de har dekning for sine ord. Fire hundredeler over halvparten, for å være nøyaktig. Men det folket som for første gang siden middelalderen har gått inn i en angrepskrig, som i følge krigens uomgjengelige logikk nå har akseptert at makt er overordnet folkeretten, at sivile om nødvendig skal dø, at barn skal drepes i bomberegnet, og at vi er med på det, om det så skal føre til at våre egne sønner blir utskrevet i en krig vi ikke kjenner omfanget av, hverken geografisk eller tidsmessig, det er et splittet folk. Det syns bare ikke.

Hver annen nordmann våknet torsdag i en følelse av sjokk og vantro, men med en instinktmessig følelse av dette er galt, det lindrer ikke balkans smerte, det vil tvert imot gi despotene større spillerom, det vil gå ut over dem det skulle beskytte, det vil sette i gang en ukontrollert prosess og kanskje – vi turte ikke engang tenke tanken ut – nok en gang tvinge dette slitne kontinentet inn i en voldslogikk vi ikke noen gang i historien har hatt evne til å kontrollere. Halvparten av disse er ikke i stand til å besvare spørsmålene med noe så banalt som ja eller nei. Den aldre halvparten er rett og slett imot hele krigsbesluttningen.

Likevel er det på en måte som om vi ikke finnes. Som om begrepet krig skjærer løs en hel måte å tenke på, et helt sett av regler mellom menneskene, en hel etikk og en stor og levende politisk tradisjon; og sier: Dette er irrelevant. Det er ikke til stede hos makten. Det hører til hos folket.

Helt normalt. En del av krigsspillet. Men det deprimerende – når vi ser på vårt sørgelig enige storting og vårt dypt splittede folk – det er ikke hvor raskt og ukomplisert Norge lot seg trekke inn i NATOs krigsspill, eller i hvilken grad vi gjenvant posisjonen som den lydigste gutten i klassen. Det er ikke Erik Solheims lettvinte snusfornuft eller Kjell Magne Bondeviks feige unnvikelse av ordet 'krig'. Det deprimerende (og skremmende) er i hvilken grad vi øyeblikkelig og uten motstand lærte oss å oppføre oss som en krigførende nasjon også i dette: Makten taler med én stemme.

Den voldsomme tvil som kan reises rundt å tvinge en selvstendig stat i kne med militære midler, å legge seg ut med halve verden, å blinke ut ett av klodens mange despotier som den ultimate og uomgjengelige fiende, å skyve FN til side og å akseptere uskyldige ofre for våre handlinger, den må ignoreres. Den som ennå snakker, kan tenke mange tanker samtidig. Den som skyter, kan bare tenke en.

Det første som skjedde i Serbia, var at journalistene ble kastet ut. Så kjenner vi ikke lenger deres virkelighet. Så kan vi gjette, og tro, og frykte at det med vårt eget bomberegn som begrunnelse foregår en nedslakting av uskyldige. Også dét kommer til å gå inn i vår retorikk, som bevis på at det vi gjorde var riktig. Uansett hvordan det går herfra, vil det bevise vår egen fortreffelighet. Den som ennå snakker kan forsøke å fatte en logikk. Den som skyter kan bare se en fiende.

Fra nå av, og til dette er avsluttet, er en offiser mer betydningsfull enn en minister, krigskunnskap er viktigere enn politisk kløkt, og besluttsom enighet er viktigere enn tenksom tvil. Derfor kommer den halvparten, ikke bare av Norges, men av hele av Europas befolkning som ikke stilte seg bak bombingen, langsomt til å måtte gjøres ikke-eksisterende.

Det er naturlig. Det er nødvendig.

Men vi er her, likevel.