Ingen sengekanthistorie sitter dypere i oss. Ingen eventyrskjebne tok vi inn med mer oppspilte øyne og sjelvende adamsepple enn nettop denne; gjetergutten som en gang for mange trakk oppmerksomheten i sin retning, ved å dikte opp en fare som slett ikke var der.

Lenge hadde landets sauebønder et selvfølgelig og ærlig fortjent overtak på oss kaferadikalere. Bildet av vår barndoms helt – skikongen Gjermund Eggen – over et ihjelslitt sauekadaver fikk oss til å sette lettvinte kommentarer om hvor fint det var å ha ville ulver i vrangstrupen, sammen med en halv kopp cappuchino. Den ukrenkelige naturen og de vage forestillingene om det urørte ble liksom så naivt romantiske i forhold til dette håndfaste, triste saueliket.

Våre argumenter hadde jo ingen hensikt, intet mål, de økte ikke nasjonalbudsjettet, opprettholdt ikke bosetningen i det grisgrente, skapte ikke arbeidsplasser, de fortapte seg i en tåke av akademisk snakk om biologisk mangfold og rovdyrenes naturlige plass i næringskjeden. En uke nå og da med ajungilakk på brystet, ga liksom ikke ordentlig talerett i selskap med folk som måtte bære de blodige restene av Vesletullaned fra beitet. Men det var før de ropte ulv en gang for mye. Før Per Olav Lundeteigen viste seg for det norske folk, og med en tørr saklighet han gudskjelov er alene om å forvalte uavbrutt og permanet, forkynnte ideen om å ha dem bak et gjerde. Eventuelt bak svenskegrensa. Det hele var så ravende latterlig at vi plutselig kom på at bilen dreper det mangedobbelte av rovdyrene, uten at vi noen gang så et rørende bilde av en fjellbonde over et trafikkdrept lam, vi husket plutselig at forrige gang ulven angrep mennesker var en gang på 1500-tallet, vi så for oss den helnorske ulvestammen på sju dyr, og et gjerde tvers gjennom halve Skandinavia – og vi kniste.

Helt inn i neste innslag på Dagsrevyen. Da sluttet det å være morsomt. For med en nærmest skremmende paralellargumentasjon kunne vi høre en annen politiker kjøre samme type argumentasjon; ’det er ikke akkurat det at det er noe galt med dem, men de hører ikke hjemme her’. De må holdes bak en grense, utenfor et gjerde, i sitt eget nærområde. Når Bjørn Tore Godal snakker om flyktninger, er det Senterpartiets rovdyrargumentasjon han henter logikken fra. Eller omvendt. Den samme sta humørløsheten, den samme rotfestede dumheten som går ut på å dytte ansvaret for alt som ikke smaker havrelefse over på noen der ute. Ulven til svenskene og flyktningene til afrikanerne. Og det samme meningsløse, oppkonstruerte skremmebildet; de er farlige, de kommer og ødelegger næringsgrunnlaget, de tar våre kvinner og barn, de fører bare trøbbel med seg.

Det åpner seg selvfølgelig en strålende mulighet for de to herrer i det å slå forslagene sammen. Reiser man først et digert og langstrakt ulvegjerde, og har man først en forpliktelse overfor Helsingforskonvensjonen og WWF og alt det andre ute i verden som maser om at selv Norge hører til i en slags sammenheng, - hvorfor så ikke putte det bak samme gjerde? Ulv og flyktninger i samme innhegning. Så vet vi hvor vi har dem.

Men det stopper jo ikke med det. Verden der ute er full av farer, det er bjørn og gaupe og kebab med salmonellasmitte og grønnsaker vi knapt kjenner navnet på, det er internett og den internasjonale hvalfangskommisjonen og FNs Høykommisariat, hva om vi like godt tok og gjerdet det inn alt sammen? Det ville blitt et praktfult gjerde, fra Lundeteigen og Godal, hele verden rundt og tilbake. De alene ville vært på utsiden, alle vi andre ville sittet triste inne i innhegnignen vår.

Det triste er selvfølgelig at noen ville spurt hvem som var inngjerdet og hvem som var utestengt. Noen som ikke skjønte hvor verdens sentrum er, alltid har vært, og alltid kommer til å være.