En gang, har jeg latt meg fortelle; ved innledningen til automatiseringens og fremtidsoptimismens lysende epoke, dengang man trodde livet ble bedre i takt med at radioapparatene ble mindre, var det en mann som hadde gjort en oppfinnelse. En barberingsautomat.

På et gatehjørne, i en kafé, ved en bussholdeplass, eller hvor man ellers kunne finne mannfolk med dårlig tid og ledige småmynter, skulle maskinen stå. En slags boks som man stakk underansiktet ned i, for så etter noen minutter å kunne trekke det ut – nyvasket og skjeggfritt. Omtrent som i en bilvaskemaskin.

"Men", ble det innvendt; alle menn har jo ikke like haker?

"Kanskje ikke," svarte oppfinneren. "Men det får de."

Denne oppbyggelige historien rant meg i hu da jeg hørte statsråd Lilletun i stortingets spørretime denne uka. Han svarte på hva man skulle gjøre med foreldre som holdt sine barn unna det nye kristendomsfaget. De kan bøtelegges, de kan rettsforfølges, de kan om nødvendig, med all den makt samfunnet evner å stable på beina tvinges til å motta kjærlighetens og toleransens budskap. Minister Lilletun er jo en sindig (nåja, la gå) mann, så han ville riktignok ikke anbefalle dette. (Dessuten, slo det meg, er han et menneske som både i bokstavlig og overført forstand har benyttet seg av friheten til selv å velge sin skjeggpryd.) Men han presiserte altså at man, det vil si de enkelte kommuner, kunne.

Spørgeren var ikke fornøyd med ministerens sindighet. Og det var da jeg virkelig sperret ørene opp i forbauselse, mens jeg tenksomt gned meg over min (ennå gudskjelov uskamferte) hakespiss. For han som spurte, en mann som mente at nå-får-vi-ta-oss-sammen-og-pinadø-jage-dem-inn-i-klasseværelset, en representant som satt både i Oslo bystyre og på Stortinget, og som derved møtte problemet to steder, han var – av alle ting – fra Fremskrittspartiet.

Når vi nå har fått et fag som skal være felles, som skal integrere alle, så får folk følge opp og ta det til seg, sa mannen til NRK-reporteren etterpå. Det er så man mister haken ned på brystet. Har ikke dette partiet engang begrepet sin egen ideologi?

Det nye kristendomsfaget er – som navnet sier – et lærestykke i kristendom. Den som betviler det, kan åpne sine barns ransler og fiske fram en lærebok. Det står mye bra om andre religioner der, mange vakre ord om toleranse og likhet og fellesskap, bevares, men i det store og det hele, i det vesentlige er det Gud og Jesus og Saul og Esau og en porsjon linser og akkurat sånt som et kristendomsfag skal inneholde. (Selv bestemte jeg meg en gang for mange år siden, da jeg traff en tolvåring som ikke visste hvem Judas var, at mine barn skulle ha kristendom på skolen, alle sammen. Etterhvert som de ble store nok, valgte de seg bort fra det, noen av dem.)

’Som et ledd i integreringen’, sier kristenstatsråden med bøter i blikket, som et ledd i integreringen må alle ta dette. Dermed stappes hakene ned i den nådeløse maskinen. Som om integrering noen gang har betydd at vi skal likne på hverandre. Som om man kan gå inn på menneskenes aller mest private rom, der guden deres bor, og forlange at det skal møbleres etter departementets bestemmelser. Skjønt ministeren lar seg tross alt begripe. Når alt kommer til alt kommer han fra et parti som har til oppgave å spre lyset fra bedehusene ut over landet.

Partiet med det misvisende navnet fremskritt, er det verre med. Alt deres preik om frihet og individualitet forsvinner i det øyeblikk de har anledning til å slenge dritt om folk som tror annerledes enn de gjør i de to partikontorene på Yongstorget. Nemlig på penger.

Ennå finnes det, hører jeg, noen hundre stabeiser av humanetikere eller muslimer eller hinduer eller Gud vet hva de er, som holder barna sine vekk. Det varer nok ikke lenge. Snart står vi der, alle sammen, med like hakespisser og et passe midt-på-treet-standpunkt i forhold til de evige sannheter.

Og skjegget?

Se etter i postkassa.