En gang blir det kanskje et militært øvelsesfelt i Hedmark.

Norgeshistoriens største planlagte naturødeleggelse, godkjent og akseptert av vårt største parti i uka som gikk, - og dermed er vi i gang. Kanskje. Ennå lar det seg stoppe.

En gang kommer – kan hende – en tank til å tegne en svart, ulegelig stripe gjennom skogen, brekke til side hundre år gamle furutrær som om det var fyrstikker, sammenkjedete metallplater i larveføttene kommer – kanskje – til å slafse seg over myrjord som har gjemt på hemmeligheter siden før menneskene kom hit. En gang i et årtusen vi ennå ikke kjenner, kommer en skogstjerne til å bøye seg for en stridsvogn. Og langt inne i skogen, på sitt hemmelige sted, vil en gaupe løfte hodet og sitre med værhårene. Neste år er den borte.

Kanskje. Glem ikke forbeholdene, for bare den som ikke kan tenke, unnlater å ta forbehold. Skogstjernen er avhengig av forbeholdene, en skremt kantarell under en granlegg, spissmusa som ubekymret sysler med sitt tyve centimeter nedi jordskorpa, morgentåken over et tjern som ingen ser, det fiolette lyset mellom geitramsen i august, rimet rundt nakne vinterkvister, og de aller første knoppene; så engstelige at de fødes med pels på – de lever i forbehold, de eksisterer på kanten av et usikkert "kanskje" alle sammen.

Bare stridsvognen kjenner ikke muligheten av forbehold. Når den kommer, er det med maktens sikkerhet og metallets uomtvistelige seier.

"Vi setter klare forbehold," sier Arbeiderpartiets trauste talsmenn for å legge 220 kvadratkilometer med noe av det nordatlantiske barskogsbeltets vakreste og mest urørte natur ut som lissomkrigssone til forvokste guttunger med altfor dyre leker. "Vi aksepterer ikke bombing eller skyting fra fly". Nei vel. Det landet de de skal verne, skal altså ikke bombes i stykker først. Godt å vite når krigen kommer. Det skal utsettes for en million(!) skudd fra håndvåpen og to tusen håndgranater, det skal deponeres femhundre tonn jern der, ti tonn kobber, sju tonn bly og fem tonn aluminium – årlig. Mye å forsvare. Mye metall å kjempe for. Og metallet er bestandig. Det er sterkt og forbeholdsløst, skarpt som en kniv og strengt som et fort. Det blir og det blir.

Et ekorn, for eksempel, varer bare i noen år. En skogstjerne bare en sommer. En metallhylse legger seg i jorden og blir der. Derfor er kulen sterkere enn ekornet, og kanonen sterkere enn skogstjerna. Tilsynelatende. Kanskje.

Det skogbeltet som begynner omtrent her, det strakk seg en gang – mer eller mindre likt hele veien, tvers over klodens største kontinent. Det krøp møysommelig over fjelltopper, krysset havbukter og tørre områder, tilpasset seg forsiktig lokale særdrag, men i hovettrekk var det likt, nesten til det nådde Stillehavet på den andre siden. Én voldsom skog, ufattelig i bredde og lengde, og i høyde? I høyden strakk det seg fra jaktfalkenes flukt en kilometer opp i lufta, til smågagere, mark og biller et par meter under føttene dine.

Hver kvadratmeter av denne tynne skorpa er så pakkende fullt av ubegripelige mysterier, av muligheter og forbehold, at man minst må være militærvenn og skytefeltfantast for å ville ødelegge det.

Men det er det altså nok som er, leser jeg til min undring i avisa. Til og med i Arbeiderpartiet. Med en forunderlig politisk retorikk, og ut fra en logikk man må ha vært underlagt hærens lobbyister for å begripe, aksepterer man tanken om at fordi vi ikke har noen virkelig krig, må vi kunne gå løs på landet selv. Og de klarer å gi denne gigantiske ødeleggelsen, der et område på størrelse med Vestfold fylke for tid og evighet skal kjenne metallets ødeleggende kraft navn av ’forsvar’.

Kanskje. For før det kommer så langt, må de skjære løs ungdom som har lenket seg fast til den levende delen av verden. (Et råd: Bruk vinkelsliper. Jeg kjenner noen av dem, de har ikke vært til å rikke siden fem-års alderen. Selv uten kjetting.) De må lempe bort turkledde bestemødre, de må benytte ett hundre millioner kroner hvert eneste år fremover bare til planlegging, før de i det hele tatt kan gå i gang med livsødeleggelsen sin.

Og så? Så kommer det til å gå nøyaktig som i Alta. Etter noen år, når katastrofen har skjedd, vil de innrømme hvor dumt det var. Men vil de tenke på det underveis? Vil paradokset være synlig for dem, om enn bare i et sekund, idet de setter vinkelsliperen inn mellom en sta ungpikekropp og en furustamme: Hvem av oss forsvarer dette landet, - egentlig?