"Du er fornøyd, nå?"

Min venn hever øynene over kanten av frokostavisa. Det aner meg at han gjemmer et finurlig flir bak papiret.

"Fornøyd?"

"Ja, nå har du jo fått det som du vil. Det er ikke mer enn tre uker siden du skrev at det var idiotisk av Cinemateket å sette opp Deep Throat"

"Og så?"

Han slenger avisa på bordet og plasserer en triumferende pekefinger på avsnittet: "Styret i Norsk Filminstitutt besluttet i går å ta trusselen fra Rød Ungdom og straffelovens paragraf 211 (’pornoloven’) alvorlig, så alvorlig at den planlagte visningen av tre filmer med ponografisk innhold på Cinemateket tas av plakaten."

Smilet er ikke finurlig. Det er nærmest diabolsk. Det er noe i det som får meg til å minnes et gammelt eventyr; om mannen og kona som fikk tre ønske av en ånd. De veide fram og tilbake hele natta, til sist ble mannen så sulten at det glapp ut av ham: Åh, jeg skulle ønske jeg hadde en pølse å tygge på, mens jeg satt her og tenkte. Pølsa kom, som bestilt.

Det er nemlig akkurat det som har skjedd. Man har valgt det lille på bekostning av det store, det lovlige på bekostning av det riktige, det pyntelige på bekostning av det vanskelige. Og fortsettelsen kan komme til å følge eventyret. I raseri utbrøt kona: "Gid den dumme pølsa satt på nesa di!" Det siste ønsket måtte de bruke til å få den løs.

Jeg mener fremdeles at det var dumt å sette opp en film som til de grader er avslørt som nettop "Deep throat" er det. Men å si dét, er noe ganske annet enn å akseptere at politiske ungdomsorganisasjoner i lugubert samspill med påtalemakten skal bestemme reportoiret på Cinemateket. I vår vurdering av filmen kan vi ha rett så mye vi vil. Men jeg vil heller ta feil, enn å ha rett bak et politiskjold.

Lovene kan brukes til mye. Men de har aldri vært særlig anvendelige til å belære oss om moral, kultur, kunstneriske uttrykk, seksualitet, eller hva nå denne suppa av en sak måtte handle om. Eller rettere sagt: Historisk sett viser de oss litt av hvert om alt sammen. Men bare med negativt fortegn. Og loven har aldri hjulpet noen til å bli et anstendig menneske, bare et lovlydig et.

"Du er misfornøyd med dette også, da? Først var det galt å sette filmene opp, så blir det galt å fjerne dem fra programmet?"

Han tror han har meg i en felle. Men det er faktisk ikke inkonsekvent å være for at noe man er mot kommer til syne. Det er nemlig synligheten som er det sentrale her. Synligheten og – Gud hjelpe oss alle – loven, straffen, formynderskapet, moralen.

Galt blir det uansett?

Nei. Riktig blir det uansett. Det kan da ikke være nødvendig å komme trekkende med Voltaire for å anskueliggjøre et såpass enkelt og forterpet poeng?

Det er riktig å protestere på visningen. Og riktig å vise den like forbanna. Verre er det ikke. Hvem som har rett – den som støtter seg på argumenter (sikkert sanne, men kanhende ikke relevante) om at pornofilmen er ’verdens største filmgenre’, at den er kjøpt inn av Museum of mothern Art i New York, at den utsier noe vesentlig om vår tid og vårt syn på seksualitet, eller på den annen side den som hevder filmens kvinneundertrykkende, stupide og uinteressante form og innhold (relevant nok, muligens ikke helt sant), det vil ettertiden vise. Helt sikkert er det den som kommer med politi, som bringer skammen med seg.

Rød Ungdom (som jeg selv har vært medlem av) er en organisasjon man kan si mye rart om. Det uten sammenlikning mest positive er deres manglende respekt for lov og justis. Når de velger å slutte seg til den Dorenfeldske tradisjon i norsk kulturhistorie, plasserer de en solid torpedo under sin egen plimsoller av en ark, de sørger for å holde et våpen skarpslepent slik at det i neste omgang kan benyttes mot dem selv, mot ubehagelige ekstremvarianter, avvikende oppførselsmønstre, avstikkende ytringsformer og uventede påstander.

Jeg leser videre i artikkelen og ser at den slutter med et hjertesukk fra cinemateklederen: "Nå som alt har kommet til å dreie seg om porno må vi nok revurdere seminaret...jeg skulle for eksempel ønske at noen skrev om den restaurerte stumfilmversjonen av Faust."

Og plutselig ser jeg hva min venns smil minner om. Mefistofoles’ flir mot doktor Faustus, idet det går opp for ham hva det innebærer å inngå en pakt med djevelen.