Tur - retur femtitallet

Napalm er bensin blandet med noe tykk og klebrig guffe. Det brukes til å kaste ut fra fly i den hensikt å sette fyr på fattige bønder som er unege i USAs utenrikspolitikk. Det brenner, leser jeg i leksikon, med en temperatur på 2000 grader, det fører til en ekstremt smertefull langsom død, samtidig som det ødelegger jord, skog og landsbyer i lang tid framover.

Flybåren guffe har den ulempe - eller fordel, alt ettersom på hvilken side av utløserknappen man befinner seg - at det rammer alt som bor i jungelen. Hver minste opposum eller trevikler ryker med i dragsuget for å røyke ut de fire-fem kommunistiske terroristene som kanskje skjuler seg i buskaset. Kanskje. Men i jungelen som andre steder er terroristene i mindretall blant menneskedyrene. Flertallet er småunger, forelskede tenåringer, giktiske gamle koner, menn i overgangsalderen med for stort selvbilde, unge mødre med barn på armen, seksåringer med to løse tenner i overmunnen, i det hele tatt alt sånt stoff som menneskene er laget av, og som - sånn i det store og hele - er ganske hyggelig, til tider nesten vakkert.

Men ikke vakkert nok til at det kan spares for ildstormen fra himmelen. Det er nemlig disse napalmen utrydder. Mot soldater viste den seg å være inneffektiv. Så var det da heller ikke dem den var myntet på. Det er det andre - samtalene rundt bålet, den forelskede småhviskingen i buskene, sladderen ved vannpostene og gamle menns klager over ungdommen - alt dette som til sammen er mennesketilværelsen - napalmen skal drepe. Enkelt sagt og uten dikkedarier: Napalm er noe av det jævligste og mest bedritne menneskehjernen noen sinne har pøsket ut. Det er flytende ondskap.

Dette er gammelt nytt, i alle fall en tjue-tredve år gammelt, og min egen middelaldergenerasjons skremte raseri når et av verdens grusomste terroristvåpen bringes på bane, er egentlig ikke annet enn et halvglemt ekko av en krig som var en gang, en krig vi tapte etter at den var vunnet. Nye generasjoner har andre og viktigere ting å tenke på.

Det var da også som en røst fra fortiden da napalmen et kort øyeblikk i uka som var figurerte på avisforsidene igjen. Arkivene på Forsvarets Forskningsinstitutt kan nemlig fortelle oss at Norge på femtitallet prøvde å lage sin egen napalm. 100 tonn, der det norskeste og mest potente vi kunne forestille oss, nemilg spermhvalolje var det som gjorde bensinen seig og klisset. Seig og klisset må nemlig napalm være, så den kleber til kroppen og gjør ofrene til løpende, skrikende fakler.

Kanhende stanset vi lesningen et øyeblikk og stusset over det paradoksale i bildet. Verdens mest berømte hval, Moby Dick, var en spermhval. Den er også utgangspunktet for den antakligvis vakreste og mest betagende beretning om menneskets rasende og selvopphøyende kamp mot det som er større enn oss. Og selv om spermasettoljen intet har med sæd å gjøre, slik man engang trodde, kommer assosiasjonene av seg selv: Hvalens fredsommelige og grasiøse undervannsdans i parringsakten. Ild og død i en solsvidd jungel. Noe av det vakreste det er mulig å frembringe på netthinnen. Filtrert gjennom mennesklig djevelskap til det blir en helvetesvisjon.

Men sannsynligvis la vi avisa fra oss med et oppgitt, nesten muntert skuldertrekk. Jaja, på femtitallet var jo folk spenna gærne. Gudskjelov ble det ikke noe av. Gravrøsten fra katakombene på Kjeller kan også berette om våre ambisjoner om å bli en atommmakt. Den norske bomben skulle - ti år etter Hiroshima - stimulere vårt struttende selvbilde i Kurerradioens dager. Akkja. Også den ble heldigvis en flopp. Fortidens røster og fortidens synder kan hvile.

Helt til en dagfrisk røst blander seg inn i denne groteske historien fra et paranoid tiår:

"Forsøksreaktoren på Kjeller, napalmen fra hvalolje og flere andre prosjekter er vitnesbyrd om eldre generasjoners pågangsmot, fantasi, dristighet, og om myndighetenes vilje til å tenke nytt. Det er egenskaper som vi trenger minst like meget i dag som dengang."

Dette er sagt i dag. I 1997. Det er fra Aftenposten. På lederplass. Les det en gang til. Pågangsmot, fantasi og dristighet. Hu hei. Brennende spedbarn og folkemord.

Norge. Krigen. Aftenposten. Gutta På Skauen. Seig Vilje. Atombomben. Og skrikene fra de døende skolejentene i Nagasaki.

Det mest groteske, det motbydligste i dette pompøse skolemesterskriftstykket er hverken den skjærende mangelen på fintfølelse eller gjenklangen av sementsolid, kompakt dumhet. Det er ikke engang den like komiske som skremmende forenklende historieforståelsen. Historien handler ikke bare om å huske. Minst like mye handler det om hva vi foretrekker å glemme.

Nei, det verste, og det som gjør en kald på ryggen og varm i hårroten i møtet med denne bejublingen av norsk bidrag til internasjonal, statlig terrorisme, det er at det så utmerket godt går an. At det på sett og vis er nesten naturlig. På det mørkeste femtitallet, da menn med bløte hatter og oppslåtte frakkekraver registrerte kommunister, da åndslivet dikuterte helvete mens forskere prøvde å realisere det, da var verden enkel. Gud var god, men streng. Og han bodde i USA. Norge var på lag med ham, og vi hadde rett. Alltid rett. Derfor kunne vi lage napalm og bomber som amerikanerne kunne straffe de ulydige med. Slik var verdensbildet, til det sprakk en gang mot slutten av tiåret etter.

Ingen kunne beskrevet napalmproduksjon med slike ord som Aftenposten bruker i - la oss si 1972, mens avisene ennå var fulle av rapporter fra slagmarken. Selv på åttitallet var bildene av de brennende barna for nær oss, for virkelige. Og ennå var tvilen om den hvite og rike manns rett for sterk til at vi kunne gjenta fedrenes litani: Alt vi gjør er godt. Alt de andre gjør er ondt.

Så kom dagen i dag. Og igjen, og stadig oftere nå, møter vi den gamle selvtilliten: Sannheten finnes, og den finnes her, hos oss. Derfor er Norges viktigste eksportartikkel ikke blitt hvalnapalm, men ideologi og sannheter. Dét er det vi har med i kofferten på delegasjoner til fjerne himmelstrøk.

Og derfor kan vi lese selvforherligelsen fra femtitallet på nytt, som nye, friske tanker, en generasjon senere. Verden er blitt like enkel. Og vi er i ferd med å bli like dumme.