Lutvann og Puttjern.

Fram til siste skisesong smakte det appelsin og Kvikk-lunsj av navnene. Det smakte unger som stabbet i vannkanten, øyenstikkere over sommerstille vannspeil, langsom ettertanke under rødt høstløv, en enslig steinsopp i kurven og byboerens evig tilbakevendende erkjennelse under helgevandringene: Herregud, hvorfor tenker vi så sjelden over hva som egentlig er viktig her i livet? Hva det egentlig handler om?

Lutvann og Puttjern er - unnskyd; var - to av de mange pussige markanavn som kunne røske en byråsjef, en trikkekonduktør eller en kassadame ut av hverdagen et par sekunder, gjøre dem blanke i øya, og et kort øyeblikk - ikke lenger enn at de beholdt konsentrasjonen - hensette dem i en annen tilstand. En tilstand de et eller annet sted inne i seg visste at var den egentlige. Stillheten mellom steinene der oppe. Regndråpen som løsner fra greina så langsomt at det virker naturstridig. Eller frostrøyken over et snødekket vann i januar, og vissheten om hvilket ufattbart privilegium det er å kunne si til en rødkinnet jentunge at nå er stunden kommet - nå tar vi oss en kvikklunsjpause. Det er dette det handler om. Unger som krysser skia sine mens de strever med fiskebeinsløypa, en mann som fisker mikroskopiske abbor gjennom et hull i isen, et kjærstepar med snø i håret. Sånn ser det viktige ut. Alt det andre er blendverk og midlertidigheter.

Spør en som står der, med kakao på termos og lovotten full av klistervoks på avveie, eller en som sitter under en granlegg i ly for augustregnet med to med gouda i et svett matpapir, spør ham eller henne: Hvilken pris er høy nok, hvilken unnskyldning er god nok, hvilken prioritering er viktig nok til å slå hull på dette vannet unnenifra, la det sildre gjennom ren gift, og forvandle det til industriavfall? Det du har spurt om er i virkeligheten: Hva skal til for at vi tar det beste i deg, og gjør det til et slaggprodukt av vårt jag etter mer? Mer storhet, mer viktighet, høyere hastighet og mer glitrende prestisje. Tar vi Lutvann og Puttjern fra deg, hva vill du ha i stedet? Og hva er det da igjen?

Og om så skulle skje, ved et sammentreff av uheldige omstendigheter, hva skal de si, de beslipsede menn, i konfrontasjon med egen udyktighet, vettløst tidspress og manglende kompetanse? Hva skal de si til sin unnskyldning? At det handler om noe viktig? En flyplass? En STORflyplass? Tax-free-butikker og datastyrte rullebånd? Spør, og du vil få et svar preget av ettertanke og innsikt, for det får man under granleggene. Det kommer så å si av seg selv der oppe. En flyplass? Mot dette? Alvorlig talt, vi snakker om Lutvann her. Vi snakker om virkeligheten. Blendverket har nok sin tid. Men det viktigste først.

Så skjer det altså likevel. Og alle vet, alle - bortsett fra de som mer enn noen burde skjønne - skjønner umiddelbart at dette er en fortelling om udyktighet. Og penger. Verdens farligste kombinasjon. Det er mennesker som har sagt ‘det viktigste først’, og som har glemt (for en gang visste de det) at det viktigste verken er profitten eller tidsfristen, men stillheten mellom steinene en kveld i september. Det er noen som har lukket et øye for å holde det andre fast på produksjonsplanen, det er noen som den dag i dag, mens de foran osloboere som gisper i vantro over arrogansen, holder fast ved at det er en hendelig serie med uflaks, en nødvendig pris å betale, et midlertidig lite hinder som skal overskrides, slik at vi kommer fram til målet: Nemlig en flyplass av europeisk format. Lyntog og spesialdesignede innsjekkingsskranker. Norge på verdenskartet.

Har de glemt hva målet er? Har de aldri vært der? Har de aldri vippet sekken av skulderen og sagt "Nå, jenta mi, nå har du vært så flink at..." Har de ikke sett gløden i en femårings øyne når man skreller appelsinen og tenkt ved seg selv at ‘lenger enn dette kommer jeg ikke. Intet menneske kan noengang komme lenger enn hit’.

Historien om Gardermobanen, Romeriksporten og giftutslippene er selvfølgelig en historie om høyst vanlig og alminnelig overlegenhet, lemfeldighet, kunnskapsløshet, miljøarroganse og prestisjejag. Det er en av de eldgamle fortellingene om menn på jakt etter bekreftelse av egen viktighet, lettvint selvtro i forhold til vanskelige beslutninger, knappe tidsfrister, ønsket om å lage noe stort og flott, og ønsket om å være en del av noeglitrende og digert. Men mer enn noe annet, og mer for hver dag som går, er det en historie om ansvarsfraskrivelse. Ennå har vi til gode å høre den eneste replikken som duger nå, nå når et ukjent antall anleggsarbeidere svever i usikkerhet overfor hvilken kreftfare de er utsatt for, nå når selve grunnvannet er truet og vi ikke veit om Puttjern og Lutvann blir seg selv igjen. Ennå har vi ikke hørt noen si: Vi beklager. Vi har gjort feil. Vi tar vår hatt og går, for vi har ødelagt noe viktig. Det er den eneste replikken nå, som kunne gjøre at noen av de impliserte på topplan reddet ansiktet sitt. Slik at de en annen gang, senere, kan sette seg på en stein i stillheten om kvelden, se ut over et stille skogsvann og glemme hele blendverket.

For det handler ikke bare om pompøsiteten i et lite land som så forferdelig gjerne ville være like flott som de andre. Det handler også om erkjennelsen av at man kan borre så mange tuneller man vil. Så raskt man vil. Og så dyrt man vil. Fort, kan det gå, og langt kan man nå. Men lenger enn til Puttjern, med votten full av klister og en jublende jentunge i skisporet bak seg, er det umulig å komme.

Lenger skal vi ikke heller.