Middelalderen i farta

 

De vil drive ut homofili. De lager et helvetes rabalder når en prest velger å avgi troskapsløfte mot den hun er glad i. De produserer groteske horror-filmer for å skremme folk fra å ta abort.

Inntil for nylig trodde vi at Den Mørkeste Middelalder forsvant en eller annen gang på femtitallet, sammen med Hallesby, samnorsk og kurér-radioen. Rundt det tidspunkt da folk sluttet å si ’Sambandsstatene’, innbilte vi oss – eller sånn omtrent da de aller første rockeplatene kom til landet, da pakket han skremt sine snippesker og dro fra byen. Det vil si, vi visste jo at han ikke forsvant for godt. Men han ble i allefall mindre plagsom, vi gikk ut fra at han hadde krabbet ned i en bresprekk et sted på Vestlandet. Med jevne mellomrom sendte Den Mørkeste Middelalder derfra ut en lekpredikant eller to som pussige folkloristiske innslag i hverdagen. De underholdt med beretninger om helvete, alkoholdjevelens forbannelse, evig fortapelse og andre middelalderting. Ikke at vi hørte eller så noe særlig til dem, men vi kunne jo lese i avisen hver gang de ble tatt i å forgripe seg på en mindreårig, og det var ofte. Da krøp Den Mørkeste Middelalder ut av sprekken sin et øyeblikk, hevdet at han hadde ryddet opp i egne rekker, og at saken var kraftig overvurdert.

Men det var før. Nå er Den Mørkeste Middelalder på TV rett som det er, han har slips på seg og taler med urban røst om hvorfor det er nødvendig, ja rett ut sagt hans plikt, å stikke det grisete middelaldertrynet sitt opp i underlivet på andre mennesker for å finne ut hvordan de har det når de har seg. Den Mørkeste Middelalder disponerer egne radio- og fjernsynskanaler, han har lært seg moderne medisin og psykologi som han bruker i stedet for steile og hjul, han lager pro-vita-filmer med statsstøtte, og han besitter et dundrende flertall i bispekollegiet.

Kan det være at han rett og slett er i ferd med å bli mer farlig enn komisk, at han må bekjempes med raseri og alle midler, at vi er nødt til å kjeppjage ham ned i sprekken sin før han får anrettet for mye skade? Vantro sitter vi, vi andre, som egentlig aldri har interessert oss for hva som rører seg under prestekjolene, og må se i øynene at Den Mørkeste Middelalder lever og trives i Den Norske Statskirke, ja at de i mangt og meget er ett og det samme, og har vært det hele tiden.

Hadde jeg selv vært glad i kirken, ville balubaen rundt Sundesaken sikkert vært tragisk. Hadde jeg vært homofil, ville jeg kanskje blitt både skremt og sint av Den Mørkeste Middelalders Sleskeste Smil, når han snakket om at han kunne kurere meg. Likevel slutter jeg aldri å forundres over i hvilken grad folk blir provosert når en gud vi ikke tror på, oppfører seg på en måte vi ikke liker.

Paradokset ble skarpstilt i England i uka som gikk. Landslagstreneren der borte, han er en snodig skrue som tror på kloke koner og reinkarnasjon, hadde uttalt offentlig at funksjonshemmede sonet for synder i tidligere liv. Såvel statsministeren som opinionen (hvilket sammentreff!) fastslo høylytt hvilken absurd mening det var og krevde øyeblikkelig mannens avgang. Hvilket de fikk, og avskjedigelsen i unåde ble feiret som en seier for toleransen overfor de funksjonshemmede, aksepten av menneskers likeverd og den almene respekt for hverandre.

Det var toleransen som i sin tid jaget Den Mørke av sted. Men det er så pussig med toleranse, straks den har gitt noe, krever den noe tilbake. Spørsmålet blir nemlig, i første omgang for fotballtrenere, i neste omgang for alle oss andre: Hvor avstikkende skal vi tillate oss å være, religiøst eller politisk, før jobben står i fare? Dersom, for eksempel, en landslagstrener i fotball hadde tette forbindelser til grupperinger som mente at Pol Pots ofre har seg selv å takke, skulle vi da diskutere hans habilitet som trener?

Selvfølgelig ikke. Og jeg ser forskjellen. Hoddle måtte ikke gå fordi han uttrykte en religiøs overbevisning like ubegripelig som troen på jomfrufødsler, men fordi utsagnet var krenkende overfor funksjonshemmede. Det er ikke ulogisk, bare rart at mennesker som ikke tror på reinkarnasjon like fullt føler seg fornærmet over en påstått syndighet i et tidligere liv. Altså; jeg har ikke levet før – men jeg var hvertfall et hederlig menneske dengang. Omtrent som når vi ateister her hjemme forlanger at den guden vi ikke tror på skal utvise respekt overfor annerledes tenkende. Ingen er så ivrige i sitt forsvar for at også homofile skal kunne spre det religiøse budskap, som mennesker med den overbevisning at religiøse budskap er vrangforestillinger. Og de har selvfølgelig rett.

Kravet om respekt for det som er annerledes er så grunnfestet, så totalt at det griper inn i synet på det evige liv. Enda vi slett ikke har tenkt å leve evig, hverken her eller der, hverken reinkarnert eller i paradis.