Tidens melodi

 

Råskap er tema i tidens store sang.

Den hemningsløse og brutale råskap som griper om seg, i stadig nye former, nye og mer groteske varianter, blant stadig nye alderskull, og i stadig nye etniske og sosiale lag. Man kan snart ikke lese en lederspalte i noen avis uten å finne alvorstyngede ord om voldseksplosjonen, om behovet for mer politi og samfunnsansvar, man kan ikke lese ett intervju med en fagperson uten å møte gnålet om grensesetting og strengere krav til ungdommen, man kan ikke kikke på en leserbrevspalte eller overhøre en trikkediskusjon uten å få seg referert den tølperaktige skjære-gjennom-varianten: Send dem til Bjørnøya, eller tilbake dit de kom ifra, like godt først som sist.

Det enorme samfunnsmessige engasjement man har klart å mobilisere rundt volden burde fasinere. By og land, heim og skole, politiker og menigmann, Konge og folk, Solheim og Hagen, Per-Ståle og Inge Lønning, alle de politiske partier (OG Lars Sponheim), alle komentatorer, i det hele tatt; alle mener det samme: Dette er alvorlig.

Det er bare en hake ved det hele; det er ikke alvorlig. Det stemmer ikke, det de sier. Den påståtte voldsbølgen er en politisk fiksjon. Den finnes ikke. All statistikk forteller det samme: Volden i dette samfunnet er på retur. Gatevolden i Oslo, det mest hysteri-belagte mediefenomen mot århundreslutt, i stand til å fortrenge et folkemord fra avisforsidene, den er ikke bare under kontroll, siste år gikk den ned med 3%. På papiret. Antakligvis er nemlig nedgangen større, folk har begynt å anmelde flere forbrytelser, tilskyndet av den opphausede stemningen.

I og for seg kunne man her slå seg til ro med et oppgitt skuldertrekk og en slengbemerkning om mediesauenes flokkinstinkt eller politikernes fantasiløshet. Om det ikke var fordi en ubehagelig kobling skjærer i øynene. Like sikkert som at besteborgelige og bestesosialdemokratiske øyebrynen rynkes over "voldseksplosjonen", like sikkert er det at kommentatorene vil føye til noen halvkvedede viser om "etniske gjenger", "annengenerasjons innvandrere", eller en annen betegnelse i samme dur, alt sammen omskrivninger for det samme, nemlig "mørkhudet ungdom". Svartinger, for å si det rett ut.

Situasjonen i fedrelandet er altså denne: Vi har et påstått, oppdiktet problem. Og vi har en gruppe utpekte skyldige. Dette er innledningstaktene til en historisk melodi, den har gjennlydt på dette kontinentet med jevne mellomrum, den spilles for øyeblikket mest høylydt på Balkan, men vi kjenner den på alle språk, i alle varianter. Og vi vet at melodiens crescendo utspilles med slagverk av det brutale slaget.

Hysterisk? Muligens. Likevel, når talen kommer inn på råskap og gjengmentalitet, på mobbing og klikkvesen, er det alltid nyttig å se hvem det er som opererer i flokk. Hvem som glemmer sin barnelærdom i faget sivilisasjon; forbrytelser kan ikke begås av en gruppe. Bare av enkeltindivider. Om man for eksempel sa at forbrytelsen incest var knyttet til gruppen ’prester’, eller at voldtekt var en sak gruppen ’moldensere’ måtte ta inn over seg, eller at ’politikere’ måtte føle skyld for korrupsjon og slaveri i den tredje verden, ville man begått den dummeste av alle tabber innen politisk retorikk: Generaliseringstabben.

Derfor kommer vi gudsjelov aldri til å høre hverken konge eller statsminister løfte pekefingeren mot politikere og prester fra molde, bare fordi medlemmer av en gruppe de tilhører nylig har begått både mened, voldtekt og incest. (Og det bare i løpet av siste uke!)

Likevel ville det faktisk ha vært mindre ravgalt enn det som nå foregår. Teologer har langt mer til felles enn ’annen generasjons innvandrere’, en forsamling mennesker så sammensatt og mangfoldig at den knapt er anvendbar som gruppebetegnelse. (Gruppen innbefatter blant annet en konge.) Sosiologisk sett ville det altså være mindre stupid å si ’typisk prester’ (når jeg for eksempel leser en grotesk beskrivelse av et sex-overgrep fra kirkens menn i siste ukers aviser), enn å si ’typisk annen-generasjons-innvandrere’ når jeg støter på den kryptiske betegnelsen ’av utenlandsk opprinnelse’ i beskrivelsene fra nattegatene. Det er nemlig ikke noe som er ’typisk’ for denne gruppen; den består av folk fra alle samfunnslag, alle inntektsklasser, alle hudfarger og alle religioner. Her finner vi – i tillegg til kongen – kjedelige mennesker, morsomme mennesker, kristelig folkeparti-tilhengere og marxister, rikinger og lønnsslaver, samt en og annen skurk.

Og dessuten: Hele betegnelsen er snudd på hodet. ’Innvandrer’ er ikke noe man kan være i to generasjoner. Hvis de er noe ’i annen generasjon’, er det nordmenn. Hele den lurvete ordkonstruksjonen tjener bare til å opprettholde en like feig som farlig ide: Det er ikke vi som er ansvarlige for at gater og torg er utrygge, det er ikke vi som skaper tidens forfall, det er de andre.

Og nynner vi med på den melodien lenge nok, er vi snart klare for neste vers. Det går i marsjtakt.