Nordmenn er de eneste i verden som har et ord for denne stubben med tid. Ikke engang våre søsterspråk i Skandinavia kaller den noe bestemt. Romjul; den vesle uken der tiden står stille. En gang i verden var den et rom for ettertanke, refleksjon, peppernøtter og fred. Først og fremst fred.

Vår egen fred, etter et langt og strevsomt arbeidsår. Og verdens fred, etter kaos og forvirring. Denne uken trodde vi jorden hvilte, slik vi selv gjorde. Tuslet langs veikanten i en slags global prøysensk romjulsdrøm og syslet med tanker om forbedring, forsoning og alle feila fra i går.

Det var altså før. Dengang verden var et hus med fire vegger. I år opplevet vi klodens førstedame (som etter føydal modell kan pynte seg med tittelen bare fordi hun er gift med klodens førstemann), gå ut et par dager før jul og appelere til høytidsfølelsen. "Nå" sa Hillary Clinton, "Nå som det stunder til jul og hannnuka og ramadan, nå er det tid for tilgivelse". Det kunne ha vært både vakkert og godt sagt. Religiøstpolitisk korrekt, passe julete, sikkert også passe hannnukaete og ramadanete.

Men likevel; når dette årets galskap og meningsløshet en gang skal oppsummeres, spørs det om ikke nettop denne bønnen om tilgivelse og forsoning mellom menneskene vil komme høyt opp på listen over utsagn som synliggjør tidens absurditet, det altomsluttende mentale og moralske sammenbrudd. Aldri ble hverken dumheten eller forråelsen stilt så skamløst til skue som ved en tale om forsoning fra en mektig kvinne, tre dager før stjernen tentes over Bethlehem og fem timer før nymånen viste seg over Mekka. Aldri så man tydeligere hvor langt av hengslene det hele har gått, og aldri ble begrepet ’julefred’ mer tvilsomt og vondt å forholde seg til.

Det hun snakket om, var sex. Til og med dum sex. Politisk sex. Som om det betød noe. Som om det spiller noen som helst slags rolle, annet enn som demonstrasjon av intoleranse og en supermakt med moralsk hikke.

Og mens hun snakket falt bombene over en by på den andre siden av kloden. Barn sprang i frykt mot nye gjemmesteder. Og verden ventet på nymåne. Nymånen bringer pause, ikke fordi noen tar forsoningen på alvor, men fordi det er politisk umulig å drepe flere i den hellige måneden eller i den stille uken.

Hvert år på denne tiden leser jeg Charles Dickens: ’En julehistorie’, Snekker Andersen eller Tove Jansson: ’Treet’ for ungene mine. Jeg hadde tenkt å gjøre det i år også. Helt til jeg så Hillary og mannen hennes og Knut Vollebekk og lederne i Aftenposten . Alt det som synliggjorde at julefreden, den er for oss. Den fred som kommer til de andre, det er i høyden å regne som en politisk uomgjengelighet, en pause mellom slagene – bokstavelig talt. I stedet tok vi "Tyven i Bagdad". Harun al-Rachid, prinsessen fra den forheksde sjøen og Sheherazad som fortalte i mer enn tusen netter. Om ikke for annet, så for å minne meg selv om at noen av de vakreste historier mennekene har skapt, skriver seg fra byen vi martret intil siste øyeblikk før kalkunen ble puttet i ovnen.

Jeg ville nemlig han skulle lære om menneskene. Om likheten mellom oss. Og at verdens aller største historie handler om forsoning og feiltakelser. I en natt i romjula, mens min egen sønn ligger full av historier fra Arabia og planlegger julebokkvandring, ligger barn på hans alder i Bagdad og frykter at helligdagsfreden likevel skal brytes av bombefly.

Derfor vil jeg at han skal lære at de er som ham. De lengter etter et eventyr før søvnen og en spennende – men ikke alt for farlig - hendelse i morgendagen. Saligheta – der som her – er ikke annet enn et bessmorhem.

Og idet han sovner inn mellom jul og nyttår, mellom krig og krig, mellom galskap og grusomhet, i dette korte glimtet av verdensomspennende og usikker ro, vet jeg at begrepet ’fredfylt jul’ er tatt fra oss.

Jeg kan like gjerne ønske ham en god ramadan, full av forståelse.