Ikke noe av dette har jeg funnet på selv, det er fortalt siden tidens begynnelse: Midt i verden står Yggdrasil. Treet som holder himmelen oppe. Grenene sprer seg over kloden. Røtene dekker hele jorden. I kronen sitter en ørn. Ved roten ligger en drage. De hater hverandre.

Riktignok er avstanden dem imellom så stor at ikke engang et urtids-hat kan overspenne den, fiendskapen når rett og slett ikke fram. Ørnen ser himmel, skyer, nattens veksling med dag, vinterens veksling med sommer. Dragen ser jord, rotskudd, vintertele og vårbløyte. Det er deler av det samme, like sant hver for seg, men så forskjellig at det kunne ha levd sine egne liv uavhengig av hverandre. Om det ikke var for Rattatosk.

For i verdenstreet bor det mange vesner, og ett av dem, et lite gesjeftig ekorn, har påtatt seg oppgaven å bringe nytt fra rotdragen til toppørnen. Skjønt nytt; han bærer stort sett skjeldsord. Han løper som en gal mellom de to og holder en krangel i gang. Han frakter løgner fra den ene til den andre, påstander og ukvemsord - det er det eneste de to har å si hverandre fra hver sin del av verden. Stammen er lang og budskapet vanskelig å huske - som regel må Rattatosk lage sine egne versjoner. Det spiller ingen rolle, bare han holder fiendskapen ved like. Engang skal denne krangelen være med på å utløse Ragnarokk. Når bare Rattatosks versjoner har festet seg dypt nok i dem begge. Ingen av dem kjenner den andre egentlig, nemlig. De kjenner bare Rattatosk, og hva han har sagt til dem. Men de tar det for sannhet.

Som sagt: Dette har jeg ikke funnet på, jeg ble fortrolig med det en gang som barn. Og det har vært nyttige bekjentskap. Yggdrasil, dragen Nidhogg ved treets rot og verdenskatastrofen Ragnarokk, fra tid til annen dukker det opp i bevisstheten som noe foruroligende kjent, stort og skremmende. Skjønt ingen burde være oss så fortrolige som den vesle bipersonen i gudelæren, undergangsberetnigens absolutte statist: Ekornet Rattatosk. Vi møter ham nemlig hver eneste dag.

"Det er en normaltilstand at ungdom på byen er bevæpnet" leser jeg i løssalgsavisene, billedlagt med et dramatisk kart over Oslos nattegater. Jeg må beskjemmet tilstå: Jeg kjenner Oslo, også nattestid. Det reker av ungdom der. Ungdom som er meg fremmed, ukjent og usett. Rare klær har de, underlige rusvaner og pussige steder å plassere øreringene. De står meg like fjernt som om jeg var en rothoggende drage som skulle prøve å forstå en ørn. "De har våpen, alle sammen," hvisker Rattatosk i øret mitt. "Det er en politimann som har sagt det."

Neste morgen åpner jeg igjen avisa. Rattatosk har nytt å fortelle. "Hovedregelen er at trettenåringer bruker narkotika" står det. De er farlige og skumle, de andre. Jeg kjenner lassevis med trettenåringer. Jeg veit at det ikke er sånn. Jeg kjenner Oslo ved nattetider, det er et trygt og koselig sted å oppholde seg. Selv om man skulle være enslig, velbeslått og uten sikring. Jeg veit at både min åtti år gamle mor og min tretten år gamle datter er tryggere der, enn de er langs E 18 i åtti kilometer i timen en solfylt søndag i juni.

"Kan du fatte og begripe hvor de har sin råskap fra," spør Rattatosk på fjernsynet når han forteller om elleveårige knivstikkere eller sekstenårige voldsmordere. Han vet ikke engang at han har levert et sitat, og at han har antydet et svar: Et eller annet sted kommer den blinde volden fra. Voldskilden blir ikke tømt om man putter barn i fengsel.

Men det er måte på hvor lenge vi kan høre Rattatosks versjon uten å la oss påvirke. En dag begynner jeg kanskje å tro på ham. Rett som det er blir det Rattatosk som styrer mitt syn på omverdnen. Da har det vesle overivrige og sensasjonslystne ekornet fått meg til å tro ondt nok om de andre, de langt der nede i enden av stammen. Og jeg gir etter; ‘straff dem, jag dem, fjern dem’ skriker jeg, med ørene fulle av avispropaganda om den livsfarlige byen vi lever i.

Så gjenstår bare Ragnarok.