Dette har vært de gamle menns uke. I amerika er en gammel mann sendt til himmelen. På en dyr privatklinikk i London sitter en annen gammel mann og venter. Han skal ikke til himmelen. Han skal det andre stedet.

Som hvert sitt spøkelse fra en tid som allerede er forunderlig forgangen har John Glenn og Augusto Pinochet minnet oss om hvor kort det er siden igår, i fjor, for tyve eller tredve år siden. Så kort at hverken heltene eller skurkene er døde. Så kort at vi hverken har kunnet eller villet glemme dem.

Det viktigste med den geriatriske himmelferd er selvfølgelig ikke det tøvete snakket om ’eldreforskning i rommet’. (Var det de eldres ve og vel man hadde i tankene, kunne man ha startet med å gi dem et rom.) Men det er ikke bare en PR-jippo heller, slik det har vært fremstilt. Det ligger en nærmest eksplosive symbolverdi i at amerikas snart eneste ukorrumperte figur fra uskyldens dager rider igjen. Det vi ser er en scenen fra en cowboyfilm: Gammel-sheriffen, bygdas site håp og eneste ærlige, tar rifla ned fra veggen og mumler "I newer thougt I had to use this again". Amerika er tilbake. Endelig.

På samme måte er dramaet i London og Buones Aires et tablå fra en storstilet latinamerikansk roman: Før eller senere kommer dagen vi har ventet på. Hundrevis av sider i historienes bok kan ha blitt lest, men intet er glemt. Skurken fra fortellingens første del lever ennå, og i siste kapittel hentes han frem for å få sin straff. I et internasjonalt magasin leser jeg en replikk fra et kvinnelig torturoffer fra dengang, fylt til randen av ekte litterær patos: "Ja, han er gammel, han har det vondt, og han er redd nå. Endelig".

Om John Glenns siste romferd skulle bli like mislykket som hans første var suksessrik, spiller det mindre rolle. Om Pinochet skulle slippe unna, takket være skruppelløse og reaksjonære engelske dommere, er det verre (romanen om folkenes liv og død er tross alt en mer seriøs genre enn cowboyfilmen), men selv det vil være til å leve med. Det viktigste er at det har skjedd, at historiene får sine utløsninger, at det er dokumentert for verden og tiden: Ingenting glemmes.

Derfor, fordi glemselen er en fiksjon, er det ikke de to fortidsspøkelsene som begynnte å røre på seg rundt Halloween, som gjorde størst inntrykk i uka som gikk. Underlig og uventet som det var – det er likevel noe gammelkjent ved det.

Spørsmålet er nemlig ikke hva vi gjør med historien, men hva vi skal tillate den å gjøre med oss. Det skjønte vi da nok en gammel mann viste seg - evig og paradoksalt smilende, som om det han hadde å fortelle var en pussighet og ikke beretninger om forbrytelser hinsides vår fatteevne. Biskop Tutus kommentar til sannhetskommisjonens rapport; "Jeg vet verden synes Sørafrikanere må være gale. Men det er den galskapen vi trenger" gir en pekepinn om hvilket fantastisk eksperiment det er. Hvilken dristighet som ligger i å erkjenne den ubehagelige historiske erfaringen: Visst er det umulig å glemme. Og hvilket mot som ligger i å reise spørsmålet: Men er det mulig å tilgi? Finnes det i det hele tatt noen måte å legge fortiden bak seg på, så den ikke skal forfølge oss i forma av en skare spøkelser?

Og vi trekker pusten i forbauselse og respekt for de gamle menn. De av dem som bærer en livsvisdom stor nok til å betrakte fortiden som et utgangspunkt for fremtiden.